Det finnes én regel for vanlige folk og en annen for eliten.

En norsk ambassadør er siktet for grov korrupsjon. Ekte­mannen er siktet for medvirkning. En tidligere stats­minister og sentral skikkelse i europeisk politikk er siktet i samme sak.

Dette er blant de alvorlige lov­bruddene i straffe­retten. Likevel er det ett forhold som brenner seg fast hos mange: Staten fortsetter å betale full lønn til en person som er fritatt fra arbeids­plikt. Over 1,5 millioner kroner i året. Uten arbeids­oppgaver, uten rolle, uten ansvar.

Prøv å si tallet høyt: 1.500.000 kroner. For ingenting.

Prøv å forklare det til en alenemor som sitter ved kjøkken­bordet og bekymrer seg for strøm­regningen. Prøv å forklare det til en ufør som må dokumentere hvert minste vedlegg i møte med Nav for å få noen tusen­lapper. Prøv å forklare det til helse­personell som jobber seg syke i et system som mangler både folk og ressurser.

Det er her tilliten begynner å rakne.

Ikke fordi folk ikke forstår retts­sikkerhet. Ikke fordi folk ønsker forhånds­dømming. Men fordi folk registrerer at konsekvenser ser ut til å treffe ulikt – avhengig av hvor i systemet du befinner deg.

Når vanlige arbeids­takere havner i alvorlige straffe­saker, mister de jobben. De mister inntekten. De mister trygg­heten. Konsekvensene kommer umiddel­bart – ofte før retts­kraftig dom. Når folk nederst i systemet gjør feil, er systemet raskt og nådeløst.

Når folk øverst i systemet roter det til, får de fritak fra arbeids­plikt med full lønn.

To virkeligheter. To rettferdighets­regimer.

Det er denne opplevelsen av ulikhet som er farlig. Ikke bare for en regjering, men for hele det politiske systemet. For tillit er ikke en natur­ressurs. Den må forvaltes. Den må fortjenes. Og den forut­setter at reglene oppleves som like for alle.

Statsminister Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger under­streket hvor viktig det er med insti­tusjon­ell tillit og ryddige prosesser. Men det er på hans vakt at oppslutningen om Arbeider­partiet har falt dramatisk.

Partiet som historisk har representert arbeids­folk, oppleves av stadig flere som partiet for systemet – for embets­verket, for maktens indre krets, for dem som alltid lander mykt når det blåser.

Ingen bestrider retten til lønn under visse juridiske prosesser. Ingen bestrider uskylds­presump­sjon­en. Men politikk handler også om signaler. Om rett­ferdighets­følelse. Om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Når forskjellen mellom folk og elite oppleves som strukturell, ikke tilfeldig, svekkes limet i demokratiet. Det er ikke misunnelse som driver reaksjonene. Det er opplevelsen av dobbelt­standard. Og når den setter seg, er den vanskelig å reparere.