Miljødirektoratet har akkurat sluppet den 293 sider lange rapporten «Klima­tiltak i Norge 2026: Veivalg og utslipps­baner mot 2050». Her er det verdt å merke seg at ingen snakker om 2030-målene lenger, og selv om havvind var den store «løsningen» i 2023, er det Stolten­bergs favoritt fra 2007, karbon­fangst og -lagring, som atter er på moten og skal redde kloden fra klima­ragnarok.

Fullstendig frakoblet alle fiaskoer så langt slår Miljø­direktoratets rapport kategorisk fast at er mulig å kutte utslippene med over 90 prosent innen 2050. Tiltaket som er utkåret til å kutte de norske utslippene mest nå, er altså karbon­fangst og -lagring, også kjent som CCS (Carbon Capture and Storage). En løsning som konsekvent har sviktet siden Stolten­bergs kostbare «måne­landing» mellom 2007 og 2014. Da bestemte Stolten­berg seg for at kvote­handel er den store løsningen, og det er feil.

Ingen vil snakke om kostnader og risiko

Ifølge Miljødirektoratets spådommer vil det det fanges og lagres om lag 8 millioner tonn plante­næring i 2040. Det står ingenting om hva dette vil koste skatte­betalerne, for det er det ingen som bryr seg om – heller ikke NRK. Det viktigste er at politikerne klarer å oppfylle sine selv­påførte og unødvendige «klimamål», som er fastsatt etter synsing – og ønsket om å være bedre enn andre statsledere.

Men det er ikke bare på CCS Norge må gi full gass: Alle sektorer samlet må slippe ut under 5 millioner tonn plante­næring samlet. Det betyr at utslipp fra alle gass­kraft­verk i Nord­sjøen må vekk. Alt av kjøretøy må elektrifiseres, for ifølge Miljø­direktorat­et så er hva Norge gjør det neste tiåret avgjørende. Men avgjørende for hva?

Bare avgjørende for politikernes prestisje

Høyre og Arbeiderpartiet har lagt all sin ære, integritet og ettermæle opp i klima­kurven. Men når Norge feiler så har det altså ingen som helst betydning for andre enn politikerne. Ingenting skjer når klima­målene feiler. Fiasko er helt normalt, for andre nasjoner som fortsatt holder på med dette kostbare og farlige tøvet, feiler de også. Alt er bare fanasi­tall og skuespill, for her er sannheten:

USA har meldt seg ut. Kina setter kull­kraft­rekord hvert år. India har ikke råd. Russland gir faen. Afrika er Afrika, og Sør-Amerika har andre prioriteter. Da sitter klima­industrien igjen med Canada og Europa – og selv der sprekker luft­slottet. Miljø­direktorat­et bryr seg ikke om dette, der har Norge har sin egen atmosfære.

Oljeinntekter er alltid viktigere enn klima

Norge kunne naturligvis oppnådd sine «klimamål» over natten ved å skru igjen gasskrana til Europa, og latt natur­gassen ligge der til kommende generasjoner. Det ville imidlertid kuttet penge­strømmen som holder korthuset Norge som velferds­stat og humanistisk stormakt oppe, og så farlig er ikke klima­krisen. Det får være måte på. Dette plager naturligvis livet av de offentlig finansierte klima­organisasjonene.

I stedet er altså planen å slippe ut CO2 for å tjene masse penger, for så å fange den inn igjen til vanvittige kostnader. Denne påståtte «nærings­kjeden» virker ikke, noe jeg allerede har dokumentert i flere år, som her i 2020, her i 2024, og her i 2025. Hele «løsningen» er et fantasi­foster, både teknisk og økonomisk, nå som i 2007.

Dette er grunnen til at klima­tiltak kommer og går i mote­bølger i norsk offentlighet. Og dette er grunnen til at høyt lønnede mennesker i Miljø­departement­et er satt til å skrive en rapport på 293 sider som bare er fantasi, og derfor er helt bortkastet. Jeg synes egentlig synd på dem. Snakk om bortkastet yrke.

Og neste år kommer rapporten «Klima­tiltak i Norge 2027», som heller ikke vil forholde seg til faktiske resultater eller din økonomi.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.