Jeg vet ikke om det har eksistert en flottere vokalist enn Mariah Carey. Men også hun forfalt, som resten av verden. I dag opptrer hun på OL-åpningen, jeg vet ikke helt om jeg gleder meg eller gruer meg.

Jeg er jo en mann, som ikke lider av psykologiske skader som kjønnsforvirring. Så selv om jeg vanligvis liker å lytte til punk, rock og heavy metal, så bir man jo naturlig sjarmert av flotte kinner som faktisk KAN synge.

Jeg vil gi noen eksempler. Jeg hopper over ABBA, siden alle kjenner til dem.

Som ung gutt dukket Vanessa Paradis opp som en ren julegave. Hun var så vakker, eller egentlig charming, jeg måtte lyttettil henne i smug for å ikke miste mitt image totalt. Hun var bare en småjente, men jeg var ikke stort eldre.

Hennes bevegelser på scenen når hun fremfører kjempehiten Joe le Taxi er bare vidunderlig!

Det hjalp jo at jeg den gangen behersket fransk nokså bra. Noen utdrag fra teksten, med norsk oversettelse under for ordens skyld.

Joe le taxi, il va pas partout
Il marche pas au soda
Son saxo jaune
Connaît toutes les rues par cœur

Tous les petits bars
Tous les coins noirs
Et la Seine
Et ses ponts qui brillent
Dans sa caisse

(Taxi-Joe, han kjører ikke overalt
Han kjører ikke på brus

Han trenger noe sterkere for å holde ut lange arbeidsdager, er min korte tolkning.

Hans gule saksofon (som sikkert henviser til hans gule taxi)
Kjenner alle gatene utenat
Alle de små barene
Alle de mørke hjørnene
Og Seinen

Og dens skinnende broer
I sin taxi.)

Det var ingenting perfekt med Vanessa, men hun bare…Je ne sais quoi. For ordens skyld er det omtrent fire tiår siden jeg forelsket meg i denne vidunderlige jenta, som var (og er) litt yngre enn meg, så jeg er ikke en del av Epstein-gjengen.

Skal jeg skrive om kvinnelige sangere, så kan jeg ikke unngå Lady Gaga, som jeg har digget siden Pokerface, som kom ut mens jeg faktisk forsørget familien ved å spille poker.

Her en annen låt i en litt nyere utgave.

Denne fremføringen er fra nyutgivelsen i filmen A Star is Born fra 2018. En flott film som anbefales for de som ikke har sett den.

Men jeg overlater hovedlåten fra denne flotte filmen til en cover fremført med en norsk vokalist, som absolutt ikke dummer seg ut: Ulrikke Brandstorp.

Vel, jeg er muligens lettlurt, men lot meg bli sjarmert av denne fremførelsen.

Av prinsipp må jeg slenge inn en musiker med «feil» kjønn, hvis dette begrepet fortsatt eksisterer. Siden jeg husker og liker best musikk som ga inntrykk da jeg var ung, så er Tom Waits på min topp 5-liste. Clap Hands ble spilt på repeat i min tid på Lillestrøm vgs.

Men den sangen jeg velger er en annen (på grunn av dagens preferanser). Denne herlige fremføringen for nesten 50 år siden er rett og slett vakker.

Sangen regnes som en av Waits’ signatursanger og ble beskrevet som «verket til en ekstremt talentfull tekstforfatter». Den har siden blitt covret av en rekke artister, blant annet Rod Stewart, som ga ut en versjon av sangen på samlealbumet Lead Vocalist (1993).

Som sagt er jeg jo egentlig en person som foretrekker punk, hardrock og egentlig avskyr soul, med den evinnelige skrikingen og hylingen. Aretha Franklin? Gimme a break, liksom.

Men det finnes unntak. Så selv om jeg nekter å lide meg gjennom en låt av Aretha Franklin, så blir jeg stadig imponert av Mariah Carey.

Her fra du hun var ung, på topp, ubeskrivelig vakker, og med vokale prestasjoner på skyhøyt nivå. Sangen er skrevet av Badfinger, et band fra Wales, men jeg får gåsehud hver eneste gang jeg hører den fremført på denne Carey-måten.

For de av dere som har opplevd skilsmisser eller samlivsbrudd, er dette en sang som kjapt bringer fram tårene, selv hos gamle offiserer.

Dessverre ble presset for stort for den unge superstjernen, og hun forfalt. I dag, mange år senere, skal Carey synge under åpningshowet til OL.

Men denne sangen er så vakker i seg selv, så jeg legger inn en liten ekstralåt fra Carey under. Her fremført i den britske filmen Love Actually. Gutten som spiller trommer har lært seg håndverket av en eneste grunn: Han ville være i nærheten av den jenta som synger.

Kyssescenen er britenes statsminister med guttens mor, hvis jeg husker riktig. Er vel over 20 år siden jeg så filmen, so correct me if I am wrong.

Men denne coveren av en Mariah Carey-låt ble en kjempehit, og det ble filmen også.

God helg!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.