Det er på tide å slutte å omtale Thorbjørn Jagland som en naiv fredsmegler som bare ville vel. De siste avsløringene fra Europarådet tegner et bilde av en mann som bevisst har ført offentligheten bak lyset.

Når en toppolitiker har hemmelige møter med en dømt seksualforbryter og lar seg innlosjere i hans luksusleiligheter uten å føre det i offisielle registre, er det ikke lenger snakk om uflaks. Det er snakk om et kalkulert bedrag.

Europarådet bekrefter nå det mange har fryktet. Jeffrey Epstein var gjest i Jaglands offisielle residens i Strasbourg minst to ganger. Det finnes ingen spor av disse møtene i Jaglands offisielle dagbok. Man glemmer ikke å føre opp besøk av en amerikansk milliardær i kalenderen ved en feiltakelse. Man unnlater å føre det opp fordi man vet at kontakten ikke tåler dagens lys. Når Jagland i tillegg har bodd privat i Epsteins leiligheter i Paris og New York mens han var på offisielle oppdrag, er skandalen komplett.

Han sparte hotellutgifter for Europarådet ved å bo gratis hos en mann som allerede i 2008 ble dømt for å ha kjøpt sex av en mindreårig.

Det er rystende at mannen som skulle vokte menneskerettighetene i Europa, valgte å pleie omgang med en som systematisk brøt dem på det groveste. Jagland visste utmerket godt hvem Epstein var. Dommen var offentlig kjent. Likevel valgte han luksus og tilgang til Epsteins nettverk foran moralsk integritet. At Europarådet nå må gå ut og bekrefte at Jagland fikk grundig opplæring i reglene for gaver og gjestfrihet, gjør saken enda mer pinlig. Han visste om reglene, men valgte å heve seg over dem.

Dette føyer seg inn i rekken av katastrofale vurderinger som har preget hele Jaglands karriere. Vi snakker om mannen som i 1997 stilte sitt eget kabinettspørsmål med det famøse 36,9-kravet. Han felte sin egen regjering basert på et selvpåført ultimatum som ingen ba om og som ingen forsto. Det vitnet om en total mangel på politisk gangsyn som dessverre bare var starten.

OSLO, NORGE 25.11.2019.
Thorbjørn Jagland under det internasjonale seminaret i regi av Arbeiderpartiet og LO i forbindelse med at Jagland går av som leder av Europarådet.
Foto: Berit Roald / NTB

Som leder av Nobelkomiteen klarte han kunststykket å devaluere fredsprisens anseelse internasjonalt. Tildelingen til Barack Obama før presidenten omtrent hadde rukket å pakke ut i Det hvite hus, fremstår fortsatt som en av prisens flaueste øyeblikk. Senere tvang han igjennom prisen til EU i en tid der unionen var i dyp krise.

Det virket som om Jagland var mer opptatt av å innynde seg hos den internasjonale eliten enn av å forvalte Alfred Nobels testamente.

I Europarådet fortsatte han med å være unnfallende overfor autoritære krefter. Han var sentral i prosessen med å gi Russland stemmeretten tilbake i Europarådet etter annekteringen av Krim. Mens ukrainere døde i skyttergravene, var Jagland opptatt av dialog med regimet i Moskva. Historien har vist oss hvor den dialoglinjen førte hen.

Nå forsøker han å kjøpe seg tid via sin advokat og varsler en redegjørelse senere. Det er det eldste trikset i boka. Han håper stormen skal løye, slik at han kan komme med en ferdigtygget forklaring som tåkelegger fakta. Men faktaene taler for seg selv. Han har hatt hemmelige møter. Han har bodd gratis hos en overgriper. Han har holdt informasjonen skjult for sin arbeidsgiver og for offentligheten.

Thorbjørn Jagland har gjennom hele sin karriere hatt en egen evne til å falle oppover. Etter hver fadese har han fått en finere tittel og en høyere lønn. Nå har han nådd toppen av stigen, og fallet er brutalt. Ettermælet hans vil ikke handle om fredsarbeid eller europeisk samhold. Det vil handle om en mann som var så blendet av makt og penger at han solgte sin sjel til en pedofil milliardær for å få innpass i det gode selskap.

Det er ikke bare trist. Det er utilgivelig.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!