Jeg har stor respekt for NATOs generalsekretær Mark Rutte, som utfører et svært dyktig diplomatisk arbeid i en ekstremt vanskelig situasjon. Hans «stille diplomati» var etter alt å dømme avgjørende for å løse Grønland-krisen.

Hvorfor er Rutte så dyktig? Det må innrømmes at han til tider virker litt fjollete, og måten han smisker med Trump på, virker også, hmm … litt aparte. Men for meg vitner det snarere om intelligens.

Diplomati i den multipolare orden

Det finnes to typer europeiske ledere i dag: de som drømmer og de som handler. Mark Rutte tilhører den siste kategorien. I sin tale til EU-parlamentet mandag viste han hvordan diplomatiet ser ut når man tenker som en tragisk realist: uten illusjoner om verden, men også uten å unndra seg ansvar.

Det var som å høre en voksen mann snakke om livets realiteter foran skolebarn. Hør et kort utdrag her:

I keep telling you that you decide in which world you want to live and act.
Either in a carefully narrated world where someone else tells you what to think and how to feel.
Or in the real world where you face the reality the way it is.
You can’t have both.pic.twitter.com/Yuxdq8SDti

— Velina Tchakarova (@vtchakarova) January 26, 2026

Tragisk realisme handler om å huske på at de viktigste politiske valgene sjelden står mellom godt og vondt, men mellom større og mindre onder.

For Europa er det et grunnvilkår. Vi kan ikke forsvare oss uten USA – og vi kan ikke lenger forvente at USA bare betaler regningen. Vi er avhengige og kan derfor ikke gjøre som vi vil.

Rutte sa høyt det mange helst ville holdt for seg selv: Tiden da amerikanerne bar hovedbyrden, er over. Europa og Canada må selv ta på seg en mye større del av den. Samtidig understreket han at også USA trenger NATO og en stabil europeisk front, ikke minst i Arktis.

Det er gjensidig avhengighet under dyp asymmetri.

Oppgjør med drømmerne

Ruttes håndtering av Trump er et skoleeksempel på tragisk diplomati.

Han starter ikke med moralsk indignasjon, men med et kaldt blikk på insitamenter. Trump hadde én stor stein i skoen: at europeerne ikke betalte nok. Rutte svarer ikke med moralske appeller om «felles verdier», men ved å fjerne irritasjonen: Forsvarsbudsjettene skal opp, den industrielle kapasiteten skal opp, og klare løfter gis om 5 prosent av BNP til forsvaret.

Det er den eneste realistiske måten å sikre at USA forblir bundet til NATO og artikkel 5. Den tragiske statsmannen spør ikke først: «Kan jeg like denne mannen?», men: «Hvordan kan jeg beholde ham i alliansen?».

Derfor er det også så befriende når Rutte i sin tale gikk i rette med de europeiske «drømmerne».

Til dem som snakker poetisk om «strategisk autonomi» og et Europa som kan klare seg uten USA, hadde han ett svar: «Fortsett endelig å drømme.»

Hvis Europa virkelig ønsker å stå alene, sa Rutte, snakker vi ikke om 5, men snarere om noe nærmere 10 prosent av BNP til forsvar – inkludert selvstendig kjernefysisk avskrekking. Det er ikke bare et økonomisk spørsmål, men også et moralsk. Drømmen om det rene, autonome og handlekraftige Europa blir i praksis en unnvikelsesmanøver fra det egentlige ansvaret: å betale, bygge og akseptere at sikkerhet alltid er komplisert og asymmetrisk.

Grønland-krisen

Grønland-krisen underbygger Ruttes poeng. Plutselig befinner Riksfellesskapet seg i sentrum for en ny stormaktsrivalisering. Arktis er blitt et testområde for om Europa har forstått den multipolare verden.

Ruttes tilnærming med to spor – et kollektivt NATO-spor for forsvaret av Arktis og et separat amerikansk-dansk-grønlandsk spor for konkrete avtaler – er nettopp den slags lagdelt diplomati som er nødvendig for å lykkes. Man samler alliansen der man kan, og forhandler bilateralt der man må. Man aksepterer at Danmark og Grønland ikke kan «velge seg ut» av spillet mellom USA, Russland og Kina, men bare kan prøve å forme rammen for det.

Det kanskje mest provoserende – og mest ærlige – ved Ruttes holdning er at han uten blygsel roser Trump der Trump faktisk har hatt en positiv innvirkning. Uten Trump ville verken 2 %-målet eller den nye 5 %-avtalen blitt til noe.

Mange europeere hater å høre dette, fordi de ønsker en renere fortelling: NATO blir reddet av «det gode Europa» mot «den onde Trump».

Det er som om vi har glemt det klassiske diplomatiets lekse, nemlig at ubehagelige mennesker kan spille uunnværlige roller – at en uforutsigbar amerikansk president både kan true alliansen retorisk og samtidig – gjennom sitt press – tvinge europeerne til å gjøre det som objektivt sett styrker alliansen på lang sikt.

Tragisk-realistisk diplomati

Dette virker på meg å være Mark Ruttes styrker som tragisk-realistisk diplomat: klarhet om maktstrukturene, bevissthet om at alle valg har en pris, og mot til å handle innenfor disse snevre rammene.

Som mange europeere streber han etter å gjøre en hard verden litt mer levelig, også for små land som Danmark, som lever i skyggen av Arktis og stormaktenes nye kalde krig.

Det er ikke en heroisk fortelling. Men det er den ærligste vi har.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!