Etter at Document nylig publiserte kronikken «PST gjør tanker til sikkerhetstrusler – blir selv en trussel», har mange reagert med vantro. Kan dette virkelig skje i Norge? lurer folk på.
Svaret er dessverre ja, det kan skje.
Det skjedde meg.
På en helt vanlig trøndersk regnværsdag i september 2020 dukket to røslige menn opp på døren min. Begge var pent kledd og presenterte seg som politiet.
Jeg hadde aldri hatt politiet på døren min før. Jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe galt eller vært involvert i vold, kriminalitet eller annet som kunne ha utløst politiets oppmerksomhet. Likevel sto de der, uanmeldt, på min private eiendom. De sa de «ville ha en trivelig prat med meg, da de var bekymret for sikkerheten min».
Det var tydelig at de ville inn til meg, men instinktivt lukket jeg døra igjen etter å ha sagt «vent litt». Ikke for å provosere dem, men av frykt. En kvinne i sekstiårene som bor alene, slipper ikke inn fremmede menn bare fordi de sier de representerer staten.
Etter et øyeblikk åpnet jeg igjen døra og inviterte dem til garasjen min. Det regnet kraftig, og garasjen var et åpent og oversiktlig sted. Jeg ba også en venn, som tilfeldigvis var på besøk, om å bli med ut. Ikke for å være vanskelig, men for å dokumentere kontakten fordi besøket var uanmeldt og opplevdes utrygt.
Politiet sa at besøket var frivillig, de ønsket bare en «samtale». Allikevel opplevdes situasjonen som alt annet enn udramatisk. Min opplevelse av dette møtet var at det representerte et maktinngrep i min hverdag, der noe som skulle være beskyttelse, føltes som overvåkning.
Så der sto vi i garasjen min. Det ble ingen lang samtale etter at vennen min kom tuslende etter med videofunksjonen på mobilen. Og de to velkledde herrene var absolutt ikke «trivelige» når de oppdaget at de ble filmet, og utbrøt: «Nei, sånn skal vi ikke ha det!» Jeg svarte at jeg ønsket å dokumentere når politiet tar kontakt og at «sånn blir det i dag».
De tverrvendte på på hælen og satte kursen for den vesle leiebilen de kom i, og den ene nærmest glefset at: «Vi kommer til å ringe deg». Svaret mitt var at jeg ønsket henvendelser fra dem i brevs form.
Da de dro, satt uroen igjen. Jeg tenkte på naboene. Hadde noen sett dem komme? Hva tror man når politiet står på noens trapp? Hvorfor ringte de ikke først eller ba om en avtale? Hvorfor måtte dette skje hjemme, uten forvarsel?
Dagen etter skulle jeg reise til Oslo for å delta i Grunnlovsmarsjen, en fredelig markering for ytringsfrihet og demokratiske rettigheter. Vennen min som hadde vært på besøk hos meg denne dagen, skulle være med. Han ble ikke med. Politiets uanmeldte hjemmebesøk var nok til å skremme ham fra å delta i en lovlig demonstrasjon. Ingen trusler eller pålegg. Kun deres tilstedeværelse.
PSTs oppgave er å beskytte landet mot alvorlige trusler som spionasje, terrorhandlinger og trusler mot samfunnets grunnleggende funksjoner. Det er legitimt og nødvendig. Men når sikkerhetstenkningen strekkes slik at også tanker, meninger og fredelig politisk engasjement havner i søkelyset, da må vi stoppe opp.
Jeg har i flere år engasjert meg for ytrings- og forsamlingsfrihet, fordi jeg tror at demokrati ikke er noe vi har, det er noe vi utøver. Ikke gjennom bråk og vold, men ved å møte opp og ved å tørre å si det som er vanskelig. Ved å stå stille med et budskap på ei T-skjorte: «Størst av alt er ytringsfriheten». Det burde være et ukontroversielt budskap i et demokrati. Allikevel har dette engasjementet ført til bortvisninger, bøter og et uanmeldt hjemmebesøk fra PST.
Er dette måten staten møter fredelige borgere på når de blir for synlige? Når de ikke lar seg skremme til taushet? Når de skaper «bryderi» og merarbeid?
Jeg forsøkte selv å få en skriftlig redegjørelse fra politiet om hvorfor de dukket opp uanmeldt hos meg, uten å få svar. Derfor ba jeg advokat Elden om å etterspørre en forklaring fra politiet. I en e-post i januar 2021, fra leder i PST Trøndelag, Per Einar Hollum, bekrefter Hollum at det var to tjenestemenn fra PST som hadde oppsøkt meg på min bopel i september 2020. «Bakgrunnen var knyttet til hennes sikkerhet rundt arrangementer i regi av SIAN», og at «meningsmotstandere under SIAN sine markeringer kunne tolke Lian som en SIAN-aktivist». Dette kunne ifølge PST ha konsekvenser for sikkerheten min.
Vi må derfor stille viktige spørsmål:
- Hvilke vurderinger ligger til grunn når «sikkerhet» betraktes som god nok grunn for å foreta uanmeldte hjemmebesøk hos folk?
- Er det riktig at staten sender representanter og krenker privatlivets grenser uten forvarsel, også når det ikke foreligger mistanke om noe straffbart?
- Hvem er det egentlig de beskytter, og hva er det de beskytter mot?
Et demokrati må tåle dissens og provoserende meninger. Det må tåles at folk er synlige, på torg, i gatene og hjemme hos seg selv.
Når staten banker på døren din, uten forvarsel og uten mistanke om lovbrudd, er det ikke bare du som bør reagere. Da angår det oss alle.
Så til dem som spør om dette virkelig kan skje i Norge? Ja. Det kan skje. Det kan skje deg også. Og derfor bør vi snakke om det.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
