Dette er et innlegg for dem som fortsatt tror politikk handler om følelser. Og for dem som mister besinnelsen bare de ser et navn.

Ja – vi snakker om Donald J. Trump. Mannen som – i ren kulturell og psykologisk betydning – trolig har sendt flere nordmenn til psykolog enn noen annen amerikansk president. Ikke fordi han er farlig. Ikke fordi han er uforutsigbar. Men fordi altfor mange mennesker har sluttet å tenke analytisk og begynt å reagere refleksivt.

Trump sier noe. Hva som helst. Og verden klikker. Det i seg selv er det mest interessante politiske fenomenet i vår tid. For dette har ikke skjedd før. Ikke i moderne politikk. Ikke i dette omfanget.

Trump er ikke bare en politiker. Han er en stresstest. En test på intelligens. På medieforståelse. På evnen til å skille ord fra handling. Og svært mange stryker.

Straffetoll – da ord faktisk fikk konsekvenser

Ta ordet straffetoll. Bare ved å bruke det skapte Trump mer faktisk politisk bevegelse enn tiår med EU-erklæringer, toppmøter og powerpointer. Frankrike ringte. EU ringte. Forhandlinger startet umiddelbart. Unntak og lettelser kom på plass. Verdensledere – som ellers er eksperter på å «uttrykke dyp bekymring» – måtte plutselig jobbe.

Så hva gjorde Norge? Ingenting. Vi ringte ikke. Vi forhandlet ikke. Resultatet? Norsk aluminium ble dyrere.

Her hjemme er det tydeligvis enklere å dele ut milliarder i bistand og erklære seg moralsk overlegne enn å forsvare egen industri, egne arbeidsplasser og egen verdiskaping. Velgerne klapper. Politikerne smiler. Regningen sendes videre.

NATO – press som faktisk virket

Trump ble latterliggjort for å presse NATO-land til å betale det de selv hadde forpliktet seg til. Han ble kalt farlig, splittende og «udiplomatisk».

Fasiten i dag: Flere NATO-land betaler mer. 2-prosentmålet er ikke lenger symbolpolitikk.

Dette startet før Ukraina-krigen. Med andre ord: Trump fikk gjennom med press det høflig diplomati ikke klarte på 20 år.

Davos – igjen, og akkurat nå

Derfor var han i World Economic Forum. Ikke bare tidligere. Men også i år.

Samme scene. Samme publikum. Samme reaksjoner.

Før han knapt hadde snakket ferdig, var overskriftene klare, kommentariatet i panikk og sosiale medier i kollektiv affekt. Ikke fordi han erklærte krig. Ikke fordi han la frem noe ekstremt. Men fordi han sa ting rett frem. Uten innpakning. Uten diplomatisk fløyel. Uten å late som.

Midtøsten – når fred ikke passer narrativet

Under Trump ble Abraham-avtalene inngått – historiske normaliseringsavtaler mellom Israel og flere arabiske land. Faktisk fremgang. Faktisk dialog. Faktiske resultater.

Ingen FN-show. Ingen endeløse konferanser. Ingen selvgratulerende EU-erklæringer.

Resultat? Lite dekning. Enda mindre applaus.

Når noe faktisk virker, passer det dårlig inn i fortellingen – og blir helst ignorert.

Nord-Korea – stil vs. resultat

Trump ble kalt gal for å snakke direkte med Kim Jong-un. Mediene hyperventilerte. Ekspertene advarte.

Fakta: Mindre eskalering i perioden. Ingen krig. Ingen nye amerikanske militæroperasjoner der.

Men folk reagerte på stilen, ikke utfallet.

Krig og kontraster

Og her er kontrasten mange hater å bli minnet på:

Under Barack Obama og Joe Biden ble militære operasjoner utvidet, normalisert og eksportert. Soldater ble sendt inn i konfliktsoner. Kriger ble videreført. Norge deltok. Stilltiende.

Trump startet ingen nye kriger. Likevel fremstilles han som kaosets inkarnasjon.

Mediene – reaksjoner uten handling

Hvorfor?

Fordi Trump avslører noe ubehagelig: Hvor avhengig politikken og offentligheten har blitt av narrativ fremfor realitet.

Han sier noe → mediene tolker verst mulig → folk reagerer → og ofte skjer … ingenting. Eller det motsatte av det man fryktet.

Og så kommer det absurde

Derfor har vi et eget aktualitetsprogram om ham på TV 2: Trumps verden. Ikke ett program. Ikke en spesial. Men tre sesonger. Tenk litt på det.

Hvis du hater en mann så intenst – og likevel sitter gjennom tre sesonger om ham – da er det kanskje ikke Trump som er problemet. Da er det fullt forståelig at folk søker psykolog.

Men årsaken har lite med Trump å gjøre. Den handler om intelligens. Om evnen til å tenke selv. Og om et samfunn som har blitt så emosjonelt skjørt at et menneske med ukomfortable meninger oppleves som en eksistensiell trussel.

Det er ikke Trump som er farlig. Det er deg.

Tektsen er opprinnelig publisert på forfatterens Facebook-side, og republiseres her med vennlig tillatelse.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!