To historier sier mye om Europas selvforståelse: En britisk skjønnhet blir knivdrept i sitt eget hjem foran barna. Ingen fordypning. Men en amerikaner som blir skutt tusenvis av mil borte blir helgenforklart før vi vet hva som skjedde. Telegraph kjøper historien om at Alex Pretti ble uskyldig skutt med hud og hår.

Avisen forsøker ikke en gang problematisere de ulike vinklene og fortolkningene. Det er historien om en helgen Telegraph presenterer. Men en opplysning peker mot at Pretti tilhørte social justice warriors som er besatt av kampen mot Trump:

Aktivisme ser ut til å ha vært et gjennomgående trekk i hans voksne liv, og bekjente sier at han regelmessig deltok i protester med fokus på sosial rettferdighet.

Pretti antas å ha deltatt i protester etter drapene på Renee Good, som også ble skutt og drept av ICE-betjenter i Minneapolis for mindre enn tre uker siden, samt etter dødsfallet til George Floyd i 2020.

Han kjøpte våpenet for tre år siden. Hvorfor tok han det med?

Europeiske medier har behov for en svart/hvitt-fremstilling.

Men når de møter brutal vold på hjemmebane blir de tafatte.

Rett under alle artiklene om Pretti ligger saken:

Pictured: British mother stabbed to death in Spain

Foran øynene på sine tre barn ble hun stukket ned og drept lørdag i hjemmet deres i Spania. Det står ingenting om mistanke og ledetråder, bortsett fra at det var barna som slo alarm. Var det et sjalusidrama eller tilhører gjerningsmannen en utenforstående. Ingen detaljer, bare verop. Victoria Hart levde for sine barn, hvilket tyder på at hun oppdra dem alene.

Det er selvsagt hennes skjønnhet og nasjonalitet som gjør at saken slår mot oss. Men det er likevel forbløffende diskrepans mellom fremstillingene. En mann som oppsøker politiet med et våpen får all sympati, en kvinne som drepes foran øynene på sine barn registreres bare.

Det er mange slike historier i Europa.