Det skal ingenting til for å bli stemplet som «trumpist». En forståelse av begrepet er en person som uforbeholdent applauderer alt hva Donald Trump sier. Skribent Kjetil Rolness mener at sivilisasjonen i USA allerede har kollapset, takket være Trump. Men er det så enkelt? Ville Trump blitt valgt uten åtte år med Obama?

«Sivilisasjonen har allerede kollapset», innleder sosiolog og skribent Kjetil Rolness i Aftenposten, og peker på Trumps USA.

Teksten kan leses som et svar på visepresident J.D. Vances tale i München og National Security Strategy: «We want to support our allies in preserving the freedom and security of Europe, while restoring Europe’s civilizational self-confidence and Western identity.»

Rolness retter spørsmål direkte til nestleder i Nobelkomiteen Asle Toje på Facebook: «Har ikke sivilisasjonskollapsen allerede skjedd? Ikke i Europa, men i USA. Innenfra og ovenfra. Ved avvikling av sannhet, oppløsning av normer og personalisering av makt (?)».

Rolness går forholdsvis detaljert til verks i beskrivelsen av hva Trump har uttalt og gir dermed sivilisasjonskollapsen et ansikt. Han mener at Trump er selve personifiseringen av kollapsen og at den manifesterte seg med stormingen av Kongressen 6. januar 2021, en hendelse vi alle helst ville vært foruten.

Skribenten selv holder seg for god til å bruke stempelet «trumpist», men skulle man komme med nyanser til hans virkelighetsbeskrivelse, dukker aggresjonen fort opp i kommentarfeltet, og stempelet sitter løst.

La meg ta et skritt tilbake, til boken «Vår mann i Washington» av Hans D. Høeg, som var stabssjef for den amerikanske kongressmannen Thomas Massie (R, Ky) fra 2012 til 2017.

Han skriver om sitt inntrykk av Kongressen: «det ublide møtet med et selvopprettholdende system av korrupsjon og byråkratiske tjuvtriks – en ukultur som blir stående som en logisk årsak til to historiske hendelser: opprøret under presidentvalget i 2016 og stormingen av kongressen 2021».

Høeg, som er én av få nordmenn som kjenner amerikansk politikk fra innsiden, er av den oppfatning at noe var i gjære lenge før Trump var aktuell som presidentkandidat.

Venezuela og Iran

Før Rolness går inn i et utvalg av detaljer rundt 6. januar, setter han tonen med litt geopolitikk.

«Synes du den siste ukens hendelser i geopolitikken har vært sjokkerende og skremmende? Jeg også. Man røskes ut av sin «Trump-tretthet» når The Donald går til militæraksjon i Venezuela, og vil «styre» landet inntil videre. Når han synes et lignende inngrep i Colombia «høres bra ut». Når han i tillegg truer Cuba, Mexico og Iran – igjen.»

Det er grunn til å spørre om Rolness leser annet utenriksstoff enn det han selektivt henter fra New York Times, som jeg selv også abonnerer på.

La oss igjen ta et skritt tilbake. 9. mars 2015 uttalte president Barack Obama at Venezuela er en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet. Dette skjedde gjennom en offisiell presidentordre som Obama signerte samme dag, som iverksatte målrettede sanksjoner mot utvalgte venezuelanske tjenestemenn.

Og enda et skritt tilbake, til 22. april 2008, da presidentkandidat Hillary Clinton uttalte at hun ville «totally obliterate» – fullstendig utslette/utrydde Iran.

Rolness’ fremstilling av USAs handlinger i Venezuela og Trumps utsagn om å intervenere dersom Khamenei setter inn hæren mot sivilbefolkningen, har usedvanlig dårlig timing.

Først: Under Biden har Kina blitt Venezuelas største kreditor og strategiske partner. 80 prosent av oljeeksporten fra Venezuela har gått til Kina, som betaling. Denne oljenavlestrengen er nå kuttet, i tråd med den nasjonale sikkerhetsstrategien. Det er slutt på utstedelse av venezuelanske pass til personer tilknyttet Hizbollah og andre grupperinger tilknyttet Iran, samt Hizbollahs tilstedeværelse på Margarita Island. Og: USA har tatt grep overfor den mye omtalte russiske «skyggeflåten» som transporterer olje ut av Venezuela.

I Iran er vi vitne til en pågående revolusjon for å bli kvitt det brutale islamistiske prestestyret. Den eneste som har mulighet til å gripe inn dersom islamistene virkelig går inn for å drepe sivilbefolkningen, er USA. Der foregår en fortvilet sivilisasjonskamp hvor demonstranter har døpt gater i Teheran om til «Donald Trump Street».

At Trump har kommet med oppsiktsvekkende uttalelser om Grønland, kan alle gremmes over. Når man leser den nasjonale sikkerhetsstrategien i en realpolitisk kontekst, får det mer mening. Det er verdt å minne om at president Harry Truman, i 1946, tilbød 100 millioner dollar i gull for Grønland. Den gullmengden er i dag verdt 13 milliarder dollar.

Hvorfor Rolness ikke vil forstå aksen Venezuela–Iran–Kina–Russland, vet bare Rolness.

Han spør: «Kan vi risikere at Norge får beskjed om å avstå Svalbard av samme grunn? Eller for å kompensere for «den store flausen» å ikke gi fredsprisen til mannen som «egentlig har STOPPET 8 KRIGER»»?

Jeg spør derfor Rolness: Har du lest den amerikanske sikkerhetsstrategien og forstått den i en realpolitisk kontekst?

Årsak eller resultat

Ville Donald Trump vært en aktuell presidentkandidat uten åtte år med Obama? Jeg tror ikke det. Og det synet burde ikke kvalifisere til stempel som «trumpist», som for mange egentlig betyr «fascist». Jeg tror Trump er et resultat av en periode med forsømmelser, korrupsjon og feil politikk, som beskrevet i boken til Høeg, og opplevd av mange.

Det blir for mye å gå igjennom alle relevante hendelser under Obama-perioden, men noen er det verdt å nevne.

Da Osama Bin Laden ble eliminert i 2011, var i grunnen oppdraget i Afghanistan utført. Men USA, NATO og EU ville bygge sivilisasjon i et samfunn som mer eller mindre befant seg i steinalderen. De som betalte den største prisen, var amerikanerne.

Obamas prioriteringer medførte et maktvakuum i Irak som dannet grunnlaget for Den islamske staten (IS).

På Obamas vakt annekterte Russland Krim og nøret opp under en konflikt i Donbass som utviklet seg til åpen krig.

På Obamas vakt hadde Amerikas mest voldelige kriminelle nettverk MS13 en markant gjenoppblomstring og etablerte seg på østkysten, gjødslet av illegal innvandring.

På Obamas vakt besluttet Europas ledende industrinasjon, Tyskland, seg for å avvikle sin stabile strømforsyning til fordel for vindkraft som skulle balanseres med billig russisk gass.

På Obamas vakt ble Libya bombet fra diktatur til anarki. Libya ble forvandlet til en terminal for en flom av migranter til Europa. Obamas viktigste møtepartner i G7 etter Japan, Angela Merkel, som hadde lagt grunnlaget for de senere års nedgang i tysk industriproduksjon, sa «dette fikser vi», og åpnet dørene for den største migrasjonsbølgen inn i Europa siden folkevandringstiden.

I Europa er om lag 1000 mennesker drept i terroraksjoner i regi av IS og Al-Qaida, og befolkningen i de større byene opplever en økende grad av utrygghet pga. masseinnvandringen.

USA sto for sikkerheten og tok regningen. Obama, som hans forgjengere, anmodet europeerne høflig om å bidra mer, men der var sivilisasjonen kommet så langt at det ble ignorert.

Og, under Obama krevde opioidebølgen anført av OxiContin med etterfølgende avhengighet av heroin og Fentanyl over 200.000 amerikanske liv.

Etter åtte år med «Yes, we can» og «Change» ble USA og Vesten aldri det samme.

Så kom virkeligheten

Det hele begynte å knake i sammenføyningene fordi regnestykket ikke lenger gikk opp. Da kom Donald Trump, frekk og brutal i språkbruken med sitt berømte utsagn «The American dream is dead». Han gjorde seg forstått blant dem som hadde båret byrden av «Yes, we can» og «Change».

Etablissementet likte det ikke. Allerede 16. mai 2017, knappe fire måneder inn i Trumps første presidentperiode, twitret Kongressens speaker Nancy Pelosi: «Our election is hijacked. There is no question. Congress has a duty to protect our democracy and follow the facts.»

Faktaene hun siktet til, var «Russia collusion» og at Trump var en russisk spion. Hun omtalte Trump som «Russian asset» på tv! Dette ble gjengs oppfatning blant flertallet i Kongressen og pressen, og Trump ble etterforsket. Siden har det vist seg at ikke bare noe, men alt var oppspinn. Opprinnelsen var valgkampanjen til Hillary Clinton. Og sannsynligheten for at både Obama og FBI-sjef Comey kjente til dette, synes åpenbar. Det eneste sjefetterforsker Robert Mueller kunne anklage Trump for, var obstruksjon av etterforskningen. Altså en etterforskning basert på rent oppspinn.

Da Trump anklaget Tyskland og EU for å gjøre seg avhengig av russisk gass mens USA sto for sikkerheten, ble han regelrett ledd ut, i FN! Hans lite diplomatiske måte å uttrykke dette på medførte at han ble anklaget for å true med å trekke USA ut av NATO, noe som ikke fremkommer av sikkerhetsstrategien, snarere tvert imot.

Dette satte sitt preg på Trumps første presidentperiode. Før valget i 2020 florerte betegnelser som «fascist» eller varianter av dette i flere store aviser.

Så dukket laptopen til Hunter Biden opp. Uten noen erfaring fra energibransjen satt han i styret i det ukrainske gasselskapet Burisma fra 2014 til 2019, med et honorar på 50.000 dollar i måneden til tross for store rusproblemer. Dette kom på plass da faren var visepresident og utsending til Ukraina. Laptopen inneholdt en mengde kompromitterende og pikant materiale med svært uheldige koblinger til presidentkandidat Joe Biden.

Dette ble bryskt avvist som russisk desinformasjon. I et offentlig brev 19. oktober 2020, fra 51 tidligere høytstående amerikanske etterretningsledere, sto det å lese om laptopen: «all the classic earmarks of a Russian information operation». Dermed konkluderte amerikansk og europeisk presse med det samme. Joe Biden vant en overlegen seier.

Selv om Donald Trump fikk mer enn 11 millioner flere stemmer enn han fikk i 2016, hjalp det ikke mot Bidens 81 millioner, som var hele 12 millioner flere stemmer enn Obama fikk i 2008. Påståtte uregelmessigheter ved valget og Trumps påstand om valgjuks endte med den besynderlige stormingen av Kongressen.

Under Biden opplevde Europa den verste energikrisen siden 1973 på grunn av villet politikk.

Under Biden gikk Russland til fullskala krig mot Ukraina, en krig som nå har vart i nærmere fire år, med trolig mer enn en million døde ukrainere og russere, samt store økonomiske konsekvenser for både Europa og USA som største bidragsyter.

Immigrasjonsbølgen til USA fra sør nådde et nytt nivå. Stater som Texas og Florida videresendte migrantene til Washington, noe som medførte kaos.

Biden iverksatte stortstilt offentlig pengebruk på klimatiltak, under betegnelsen IRA – Inflation Reduction Act, som bidro til å øke pengemengden, gjelden, uten avkastning, og dermed utløste det mer prisinflasjon.

Donald Trumps hjem i Florida ble raidet av FBI på jakt etter ulovlig oppbevaring av hemmelige dokumenter. Saken kulminerte i at tilsvarende dokumenter ble oppbevart i en pappkartong i president Joe Bidens private garasje.

Da det gikk mot nytt presidentvalg i 2024, var pressen igjen full av beskyldninger mot Trump for å være fascist. I mellomtiden hadde både New York Times og Washington Post bekreftet, dog med små typer, at laptopen til Hunter Biden var ekte, og at innholdet var autentisk.

Trump vant valget med 77,3 millioner stemmer over Kamala Harris’ 75 millioner. Til tross for at det angivelig var en fascist som stilte til valg, var valgdeltagelsen lavere enn hva den var fire år tidligere. Mer enn tre millioner som stemte i 2020-valget, dukket ikke opp enda «barbarene sto ved porten», ifølge Rolness.

Mitt spørsmål til Rolness er: Hvor begynte det å butte?

Kjøp bøker fra Document Forlag her!