I året som har gått har flere direktorat og nemnder blitt anklaget for aktivisme i arbeidet mot diskriminering. Men få har fått så sterke reaksjoner mot seg som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) etter at de gikk ut og ønsket kommentarer til et forslag til hvordan offentlig ansatte skal møte mennesker de ikke kjenner. Det var kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery som bestilte veilederen fra Bufdir, og det er diskrimineringsloven som er veilederens ideologiske utgangspunkt.

Det er interessant at kritikken rettes mot regjering og byråkrati, for hvor blir det av evnen til selvkritikk? For hvem har ansvaret for de lovene og rammene forvaltningen faktisk håndhever?

Det har vært liten vilje til å diskutere de prinsipielle sidene ved kritikken vi er vitne til, nemlig hensikten med diskrimineringslovgivningen og maktfordelingen i vårt politiske system.

Diskrimineringsloven, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget i 2013, inkluderte grunnlagene seksuell orientering og kjønnsidentitet. Dette innebar at Stortinget ønsket at alle samlivsformer skulle likestilles, og at en persons kjønn kunne være subjektivt betinget.

I proposisjonen til loven av 2013 skriver departementet at de legger til grunn en bred forståelse av begrepet transpersoner (dvs. personer som har en kjønnsidentitet og/eller et kjønnsuttrykk som på ulike måter utfordrer eller overskrider deres biologiske kjønn) i samsvar med slik begrepet oftest brukes både nasjonalt og internasjonalt. Som transpersoner regnes for eksempel transseksuelle/transkjønnede, transmenn, transkvinner, transvestitter og personer som opplever seg selv som verken mann eller kvinne.

Stortingets familie- og kulturkomité gikk ikke i rette med dette synet, og uttalte blant annet:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samtidig vil man understreke at noe av intensjonen med å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i loven er nettopp å bidra til å endre samfunnets holdninger og motvirke negative og fordomsfulle holdninger.»

Og understreket:

«Komiteen mener forslaget om å lovfeste kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som nye diskrimineringsgrunnlag er et svært viktig initiativ for å sikre både et helhetlig diskrimineringsvern og beskytte en gruppe som er svært sårbar.»

Eller som statsråd Lubna Boby Jaffery sa til Vårt Land kort etter at hun har vært i holmgang med nettopp KrF om veilederen i den ukentlige spørretimen:

Det er helt riktig at det bør være en veileder, fordi det handler om en minoritet som har særlig dårlig levevilkår.

Den forståelsen statsråden gir uttrykk for, og som lovgiverne legger til grunn, er et viktig kjennetegn på det liberale demokratiet – det vil si et demokrati som ønsker å beskytte slike grupper. Utfordringen oppstår når beskyttelsen av disse gruppene krever en forståelse av kjønn som går utover tradisjonelle biologiske kategorier.

Stortingskomiteen la nemlig til grunn:

«Det er opp til enkeltindividet å definere seg selv.»

Etter lovgivers forståelse har vi derfor et kjønnsmangfold, et mangfold som skal beskyttes mot diskriminering. Formålet har dessuten blitt gjentatt og operasjonalisert gjennom ulike regjeringers handlingsplaner.

For å beskytte transpersoner mot det lovgiver forstår som diskriminering og trakassering – dvs. handlinger, unnlatelser eller ytringer som kan være krenkende, nedverdigende eller ydmykende – har altså Bufdir kommet med forslag til hvordan offentlige ansatte skal opptre for å oppfylle det Stortinget har vedtatt.

Allikevel har altså mange reagert.

KrFs leder Dag Inge Ulstein mener Bufdir opptrer kunnskapsløst og aktivistisk, og får støtte fra KrFU-leder Ingrid Olina Hovland. Ifølge Nettavisen slakter hun forslaget, samtidig som hun understreker at det er «helt avgjørende at man bekjemper all form for diskriminering og sikrer at alle møtes med respekt og likeverd i møte med det offentlige.»

Stortingsrepresentant Pål Morten Borgli (Frp) går også hardt ut mot myndighetene sine nye råd om hvordan offentlig ansatte skal møte kjønnsmangfold og kaller i et debattinnlegg veilederen et «ideologisk prosjekt» som setter ansatte i en umulig situasjon.

Til NRK sier han at vi ikke kan føle oss vekk fra virkeligheten eller endre samfunnet fra den harde sannheten om at det kun er to kjønn.

Men det er ingen partier på Stortinget som tar avstand fra diskrimineringsloven som ble vedtatt 2013. Begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet er ikke verdinøytrale, og mange av oss oppfatter dem som aktivistiske, for loven legger nemlig til grunn at våre følelser definerer virkeligheten. Denne loven er vedtatt av et samlet Storting, og for at begrepene kjønnsidentitet og seksuell orientering skal bli en del av vår forståelse av kjønn og normer for samliv, samtidig som sårbare grupper beskyttes, må staten iverksette tiltak i utdannings- og helsevesen, samtidig som lover endres.

Dette er bakgrunnen for Udirs, Diskrimineringsnemndas og Bufdirs handlinger. Disse institusjonene opptrer ikke i et rettslig vakuum, men representerer den utøvende makt, og i enkelte tilfeller forvaltningsorganer med kvasidømmende funksjoner. Alle som aksepterer dagens diskrimineringslov bør derfor se at Bufdir har noen gode poeng med sine forslag.

Vi opplever imidlertid at politikere kritiserer byråkratiet for å vinne politiske poeng, samtidig som de unngår ansvaret for en lovgivning de selv har vært med på å vedta og ikke ønsker å endre. Dette er et demokratisk problem, fordi det kan svekke tilliten til forvaltningen, skape uklare ansvarslinjer og gi inntrykk av at «ingen egentlig bestemmer».

Det betyr ikke at alle av dagens stortingspolitikere trenger å være enig i det som skjer, men dersom representanter for den lovgivende makt ønsker å endre praksisen til den utøvende eller dømmende makt, bør dette skje gjennom kritikk av loven, med forslag til endringer – ikke gjennom kritikk av enkeltsaker og retoriske angrep på et byråkrati som gjør en jobb Stortinget har bedt dem om å gjøre.

I stedet for å kritisere statsråd og byråkrati, ville det snarere vært på sin plass med litt selvkritikk.