Kasper Støvring 
Debatten om krigen i Ukraina er langsomt i ferd med å bli mer nyansert.
Major og militæranalytiker Jan Werner Mathiasen fra Forsvarsakademiet argumenterer i Berlingske for at den rådende oppfatningen av Putin som en imperialistisk aggressor mangler belegg og risikerer å forlenge krigen i Ukraina og skape konflikter basert på misforståelser.
Mathiasen påpeker at både NATO og Russland tolker hverandres opprustning som et worst case-scenario, og at mangelen på dialog siden annekteringen av Krim har eliminert de tillitsbyggende mekanismene fra den kalde krigen. Russiske medier rapporterer om vestlig opprustning akkurat som vi rapporterer om deres.
Mathiasen kritiserer at frykten for Putins neste trekk forhindrer fredsbestrebelser. En fredsavtale ville binde en halv million russiske soldater i Ukraina, og Russland har hverken økonomi eller kapasitet til samtidig opprustning og nye angrep. Potensielle mål (Polen, Finland, Baltikum) er enten for sterke eller strategisk uinteressante for Russland.
Den dominerende fortellingen i Europa risikerer å bli selvoppfyllende gjennom et rustningskappløp som kan utløse konflikter ved et uhell. Mathiasen etterlyser strategisk empati og evnen til å se situasjonen fra Russlands perspektiv for å håndtere krisen bedre.
Det er noe annet enn det vi vanligvis hører. Jeg har aldri helt forstått hvorfor opinionsdannere som Francis Fukuyama, Anne Applebaum og Timothy Snyder nyter så stor beundring i vestlige offentligheter. Det gjelder for så vidt også våre ledere.
Nesten fire år etter at Ukraina-krigen brøt ut, må vi konstatere at praktisk talt alle vestlige eksperter, politikere og kommentatorer har tatt feil. Vi vet fortsatt ikke hvordan krigen vil ende, men så langt har feilvurderingene deres fått alvorlige konsekvenser for både Ukraina og Vesten.
La oss se på noen av dem.
Myten om den liberale revitaliseringen
Francis Fukuyama, den berømte statsviteren bak «The End of History», var rask med å komme med sine spådommer. Allerede i mars 2022 erklærte han at «Russland er på vei mot et fullstendig nederlag i Ukraina» og spådde at «sammenbruddet av [Russlands] posisjon kunne bli plutselig og katastrofalt, snarere enn langsomt gjennom en utmattelseskrig». I september samme år skrev Fukuyama kort og godt: «Ukraina vil vinne».
Tre år senere er Putin fortsatt ved makten. Russland har erobret store områder i Ukraina og kan erobre enda flere. Den russiske økonomien viser bemerkelsesverdig motstandskraft, og Putins posisjon er styrket, ikke svekket. Fukuyamas feilvurdering var monumental.
Men han var ikke alene.
Anne Applebaum, Pulitzer-prisvinner og ledende skribent i The Atlantic, argumenterte i september 2022 for at vi burde forberede oss på en ukrainsk seier som ville føre til Putins fall.
«Når den russiske eliten endelig innser at Putins imperiale prosjekt ikke bare var en fiasko for Putin personlig, men også en moralsk, politisk og økonomisk katastrofe for hele landet, inkludert dem selv, vil hans krav om å være Russlands legitime hersker smelte bort», skrev hun i en artikkel med den megetsigende tittelen «It’s Time to Prepare for a Ukrainian Victory».
Regimeskiftet hun forutså, skjedde ikke. I stedet konsoliderte Putin sin makt, fjernet potensielle rivaler og sikret seg elitens lojalitet.
Den naive tiltroen til sanksjoner
De økonomiske sanksjonene hadde til hensikt å knuse Russland. I mars 2022 lovet Joe Biden at «rubelen vil bli redusert til ruiner». EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen erklærte sin fulle støtte til sanksjonene, og USAs daværende finansminister Janet Yellen kunngjorde at «dagens tiltak innleder prosessen med å demontere Kremls finansielle nettverk».
Virkeligheten ble annerledes.
Russlands økonomi tilpasset seg, støttet av handel med BRICS-landene og andre partnere. Sanksjonene påførte Russland kostnader, men ble langt fra det knusende slaget som var blitt lovet. For øvrig har europeerne kjøpt mer gass fra Russland enn de har gitt i bistand til Ukraina.
Den militære optimismen var malplassert
På det militære området var optimismen like malplassert.
General David Petraeus, tidligere CIA-chef og en av USAs mest respekterte militære ledere, forsikret i mai 2023 at «jeg personlig tror at dette kommer til å bli veldig vellykket». I juni samme år la han til: «Jeg tror denne motoffensiven vil bli veldig imponerende».
Den ukrainske motoffensiven ble en blodig fiasko. Tusenvis av ukrainere døde for å erobre noen få kvadratkilometer som de snart mistet igjen. Vestlige våpen og opplæring kunne ikke kompensere for Russlands tallmessige overlegenhet og defensive fordeler.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan understøttet den malplasserte optimismen.
I dag mangler Ukraina soldater, kampmoralen er dalende, og Russland rykker stadig frem. Den ukrainske hæren er utmattet etter tre års brutale kamper. Det er dypt ulykksalig, men det er realitetene.
Den vestlige strategien har ført til det motsatte av hensikten
USAs forsvarsminister Lloyd Austin formulerte det offisielle vestlige målet i april 2022: å svekke Russland så mye at det fratas evnen til å invadere andre land igjen. Dette skulle oppnås gjennom militær støtte til Ukraina, kombinert med økonomiske sanksjoner.
Paradoksalt nok ble resultatet det motsatte.
Russland har massemobilisert, omstilt økonomien til krigføring, bygget opp en kamperfaren hær og produserer nå mer ammunisjon enn Vesten. Krigen har gjort Russland militært sterkere enn det Russland som invaderte i februar 2022. Med andre ord har Russland blitt en større trussel enn før krigen. Og det var jo ikke akkurat målet med krigen.
Den internasjonale isolasjonen som Biden, Blinken og von der Leyen lovet, uteble. Von der Leyen påstod i mars 2022 at «Putin blir stadig mer isolert i verdenssamfunnet». Biden sa det samme.
Kjensgjerningene taler et annet språk.
Kun Vesten og noen få andre land støtter aktivt Ukraina. To tredjedeler av verdens befolkning bor i land som enten er nøytrale eller heller mot Russland. BRICS-alliansen utvides, India og Kina styrker sine bånd til Moskva, og mange afrikanske og asiatiske land fortsetter å handle med Russland. Det er Vesten som står mer isolert enn før krigen.
Vestens messianske forhåpninger
Kaja Kallas har, først som Estlands statsminister og nå som EUs utenrikssjef, vært blant de mest hardtslående stemmene.
Bare et nederlag for Russland kan føre til fred, har vært hennes synspunkt. I 2023 insisterte hun på at «aggressoren må beseires på slagmarken».
Holdningen hennes er forståelig sett fra et estisk perspektiv, men den ukrainske virkeligheten taler et annet språk. Et totalt russisk nederlag fremstår som stadig mer urealistisk, mens Ukraina langsomt taper terreng.
Yale-historikeren Timothy Snyder ga krigen messianske dimensjoner. Han beskrev konflikten som «krigen mellom demokrati og nihilisme». En voldsom moralsk fortelling om det gode og det onde.
Men verden hørte ikke etter. Resten av verden bryr seg ikke om Vestens liberale verdensorden. Demokratiet har vært i tilbakegang globalt siden 2015, og krigen har ikke snudd denne trenden. Tvert imot er verden blitt mer multipolar i takt med at Vestens innflytelse har avtatt.
Realismen uteble
Realistiske ideer om maktbalanse og strategiske allianser med selv illiberale stater – ideer som reelt kunne styrke Vesten – ligger utenfor Snyders moralistisk-liberale perspektiv.
Fukuyama gjenopplivet til og med sin berømte «slutten på historien»-tese. Krigen ville bevise den liberale samfunnsmodellens overlegenhet og revitalisere den vestlige verdensorden. Ukraina ville vinne krigen.
Virkeligheten? Autokratiene blomstrer, demokratiene er splittet, og den vestlige verdensordenens hegemoni er over. Historien er ikke slutt – den er kommet tilbake.
Vestlig ønsketenkning
Disse mange feilvurderingene har ett fellestrekk:
De sprang ut av ønsketenkning snarere enn av nøktern analyse. Vestlige ledere og intellektuelle trodde at verden fungerte slik de ønsket at den skulle fungere. De overvurderte Vestens styrke og undervurderte Russlands utholdenhet. De ignorerte grunnleggende prinsipper om maktbalanse i internasjonal politikk til fordel for moralske appeller.
Konsekvensene er alvorlige. Ukraina er i ferd med å bli knust. Hundretusener er døde eller såret. Vesten står svekket, mens Russland, paradoksalt nok, er styrket, selv om Russland har måttet betale en høy pris. Verden er blitt farligere.
Spørsmålet er nå om de europeiske elitene makter å lære av sine feil. Eller vil de fortsette å anvende et liberalt syn på en verden som fungerer etter helt andre prinsipper?
