Etter at Elon Musk hadde overtatt Twitter høsten 2022, fulgte det fra desember samme år og et stykke ut i 2023 en rekke avsløringer av hvordan selskapet gjennom lang tid hadde drevet politisk sensur av innhold, ideer og individer i samarbeid med amerikanske myndigheter – ikke minst på bekostning av Donald Trump og andre konservative.

Avsløringene, som fikk navnet Twitter Files, ble gjort av en rekke journalister, der to av de fremste var Matt Taibbi og Michael Shellenberger. Disse vitnet siden for den amerikanske Kongressen om fenomenet som er blitt hetende det sensur-industrielle kompleks – et nettverk av statlige etater, hemmelige tjenester, maktmedier, teknologibedrifter som eier sosiale medier, akademiske institusjoner, NGO-er og «faktasjekkere» som er ideologisk på linje.

Den australske forskeren Andrew Lowenthal, med bakgrunn fra Harvard og MIT, jobbet tett med journalisten Matt Taibbi under Twitter Files. Lowenthal – medgrunnlegger av aktivistgruppen liber-net, som bekjemper sensur på nettet – bestemte seg siden for å undersøke det samme fenomenet i Tyskland.

Det han fant der, var enda verre enn i USA, forteller Lowenthal i et intervju med Die Welt.

Die Welt: Hva mener du egentlig med «det sensur-industrielle komplekset»?

Andrew Lowenthal: Det er et nettverk av NGO-er, universitetsmiljøer, faktasjekkprogrammer, tenketanker, stiftelser og regjeringsetater som samarbeider om å fjerne innhold fra internett – vanligvis under påskudd av å bekjempe «desinformasjon» eller «hatprat». Det er et organisk system som samtidig støttes av staten. Noen NGO-er opererer uavhengig for å rense internett for «feilaktig tenkning», mens andre samarbeider tett med regjeringer og politiske aktører for å gjøre akkurat det samme.

Og denne modellen finnes også utenfor USA?

Ja, helt klart. Våre undersøkelser viser at det er like utbredt i Tyskland som i USA. Men her er samarbeidet mellom staten og sivilsamfunnet enda tettere – og det er færre forsøk på å skjule det.

Tysklands sensur-industrielle kompleks etterstreber et renhetsideal, mener Lowenthal:

Mye av det vi har undersøkt, stammer fra et felt som har som mål å skape et rent, friksjonsfritt internett – basert på ideen om at sannhet og usannhet kan skilles klart fra hverandre, og det av en opplyst elite. Og at denne eliten har rett til å fjerne innhold eller samarbeide med dem som gjør det. De involverte er ikke klar over at arbeidet deres ikke er nøytralt, men dypt politisk.

Som et eksempel nevner Lowenthal et føderalt program administrert av familiedepartementet kalt «Demokratie leben!», som bekjemper «hatprat og desinformasjon». Programmet fordeler 200 millioner euro på 170 prosjekter i flere titalls organisasjoner, forteller han.

En av organisasjonene kaller seg HateAid:

Den har gjennom årene mottatt kontinuerlig statlig støtte – totalt mer enn 2,39 millioner euro fra familiedepartementet og justisdepartementet – og fungerer samtidig som «Trusted Flagger» i henhold til EUs Digital Services Act, med myndighet til å merke innhold for raskere vurdering, noe som i praksis ofte fører til raske slettinger.

I USA blir dette komplekset bekjempet av Trump-administrasjonen, men fenomenet lever i beste velgående i EU, Tyskland og Storbritannia, forklarer Lowenthal.

Bare i Tyskland har vi identifisert over 330 organisasjoner. På dette punktet var det klart: Dette er et system for seg selv. Og det er større enn jeg hadde forventet. Tyskland har bygget opp et sensurkompleks som er større enn alt vi har funnet i USA.

Hva irriterte deg mest under research-arbeidet?

For det første det enorme antallet organisasjoner som er involvert. For det andre hvor tett de er knyttet til statlige myndigheter. Og hvor ironifrie noen prosjekter fremstår. For eksempel et akademisk initiativ kalt «Machine against the Rage» – et prosjekt som i siste instans hjelper de mektige i stedet for å stille spørsmål ved dem.

I Tyskland finnes det både journalister og aktivister som har sett fragmenter av fenomenet, men det er først med Lowenthals arbeid at det fulle bildet kommer til syne. «Jeg trodde det var ille, men ikke så ille», kommenterer han.

Sensuren er enklere i Tyskland fordi det ikke finnes noe tilsvarende det første grunnlovstillegget i USA, som beskytter ytringsfriheten. Det tvinger amerikanske myndigheter til å jobbe i hemmelighet. Det trenger de ikke i USA, sier Lowenthal.

Organisasjoner som HateAid eller jugendschutz.net fungerer i praksis som forlengede armer for regjeringen.

Han tegner portrettet av et beist – en slags digital dypstat:

Hvis man ser på dette nettverket som en helhet – hvem sitter i maskinrommet?

Det spenner fra føderale departementer til delstatsmedieorganer, sikkerhetsmyndigheter, statlig støttede forskningsinstitutter, universitetskonsortier til faktasjekkere og NGO-er som finansieres av departementer eller EU. De samme aktørene dukker stadig opp i nye prosjekter. Dette gir systemet en sterk kontinuitet – til tross for organisatorisk spredning.

Dette portvoktersystemet, som er lett å kartlegge, har vokst i det stille uten demokratisk debatt, og dermed vet ikke engang folk at sensuren finnes, konkluderer Lowenthal. Dette forhindrer ikke polarisering eller konflikt, men forverrer dem, fastslår han.

Noen burde finansiere et studieopphold for Lowenthal i Norge.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!