Astrid Meland i VG har inntatt rollen som nasjonens moralske kompass, og i sin siste kommentar, «Overdreven selvtillit på høyresiden», forsøker hun å male et bilde av en høyreside som står på kanten av stupet.

Problemet er bare at kartet hun tegner, ikke stemmer med terrenget.

Meland advarer mot «radikale» begreper som remigrasjon og kobler helt legitime politiske diskusjoner til nazister og antisemitter. Det er en velkjent hersketeknikk: Finn den mest ekstreme gærningen du kan oppdrive (Nick Fuentes), og bruk ham til å sverte alle som ønsker strengere innvandringspolitikk eller er kritiske til woke-hysteriet.

Remigrasjon er ikke radikalt

La oss ta elefanten i rommet først: Remigrasjon. Meland får det til å høres ut som en farlig, høyreekstrem fantasi. Sannheten er at retur av personer uten lovlig opphold, eller insentiver for frivillig tilbakevending, er en helt nødvendig del av en ansvarlig asylpolitikk. Å diskutere hvordan vi skal håndtere dem som ikke har rett til å være her, eller som ikke ønsker å integrere seg, er ikke «grenseløst».

Det er sunn fornuft.

Når Dansk Folkeparti snakker om dette, og når temaet løftes i Norge, er det ikke fordi man er «ko-ko», som Meland så elegant kaller det. Det er fordi den sittende politikken har feilet. Integreringen har store mangler, og parallellsamfunnene vokser. Å ville reversere en utvikling som skader nasjonalstaten, er det motsatte av ekstremisme – det er ansvarlighet.

Astrid Meland. Skjermdump fra Facebook

Woke-tilbakeslaget er ekte – og nødvendig

Meland forsøker å bagatellisere motstanden mot woke-kulturen ved å si at «pendelen kan svinge». Hun innrømmer motvillig at aktivistene kanskje gikk litt langt da de ville gjerde inn barn i Finnmark eller rive Churchill-statuer. Men hun forstår ikke dybden i reaksjonen.

Høyrebølgen vi ser i Europa og USA er ikke bare en «motreaksjon». Det er en folkelig oppvåkning. Folk er lei av å bli fortalt at deres verdier er rasistiske, at biologisk kjønn er en sosial konstruksjon, og at nasjonalstaten er en utdatert idé. Meland ser på dette som «grensegjerder mot rasisme» som svikter. Vi andre ser det som at sunn fornuft endelig bryter lydmuren.

Skremselspropaganda om «stupet»

Meland trekker frem 1950-tallets kommunistjakt for å advare høyresiden. Det er ironisk, all den tid det er venstresiden og liberale medier som i dag driver den mest aggressive heksejakten gjennom kanselleringskultur.

Hun hevder at høyresidens selvtillit er overdreven og spår et krypto-krakk som skal få unge menn vekk fra Trump. Det er ønsketenkning fra en kommentator som har mistet kontakten med folkedypet. At unge menn søker mot konservative verdier, handler ikke om Bitcoin-kursen. Det handler om søken etter mening, struktur og stolthet over egen kultur – verdier venstresiden har kastet på båten.

Astrid Meland tror hun vet best. Hun sitter i sitt mediehus og deler ut diagnoser til alle som tenker annerledes. Men kanskje er det ikke høyresiden som står på kanten av stupet.

Kanskje er det kommentatorveldet som er i ferd med å falle utfor, fordi de nekter å lytte til hva folk faktisk sier.