Norge styres i dag av en politisk elite som verken mangler utdanning, erfaring eller tilgang på kunnskap. Tvert imot produseres det kontinuerlig offentlige utredninger, statistikk og analyser som belyser konsekvensene av den politikken som føres.

Likevel ser vi en utvikling der sentrale beslutninger påfører landet langsiktige økonomiske, demografiske og samfunnsmessige belastninger. Dette skjer ikke utilsiktet, men i full bevissthet om konsekvensene – det er en politikk mot bedre vitende.

Dermed oppstår et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Hvorfor velger intelligente og informerte beslutningstakere å føre en politikk som i sum svekker landet de er satt til å forvalte?

Skattepolitikk som straffer verdiskaping

Norsk skattepolitikk har over tid beveget seg i retning av å straffe eierskap, investering og langsiktig verdiskaping. Formuesskatt på arbeidende kapital innebærer at norske bedriftseiere må ta penger ut av virksomheten – ofte gjennom lån eller salg – for å betale skatt på verdier som ikke gir løpende inntekt. Kombinert med høy utbytteskatt og politisk uforutsigbarhet blir resultatet et system som aktivt motarbeider privat eierskap i Norge.

Dette er ikke et uprøvd eksperiment. Sverige førte tilsvarende politikk for 20–30 år siden, med velkjente konsekvenser: kapitalflukt, utflytting av gründere og svekket nasjonalt eierskap. Svenske myndigheter erkjente raskt realitetene og la om kursen. I dag er Sverige et skoleeksempel på hvordan stabile og konkurransedyktige rammevilkår kan bygge sterke private selskaper og øke nasjonal verdiskaping.

At Norge – med full innsikt i dette historiske bakteppet – velger å gå motsatt vei, kan vanskelig forklares som annet enn ideologisk motivert. Konsekvensene rammer ikke bare «de rike», men hele samfunnet, gjennom tapte arbeidsplasser, lavere skatteinntekter og redusert innovasjon.

Innvandring i strid med dokumenterte konsekvenser

Enda mer alvorlig er diskrepansen mellom kunnskap og politikk på innvandringsfeltet. Brochmann-utvalgene, SSB-statistikk, analyser publisert i Finansavisen og omfattende forskning, blant annet av Terje Tvedt, dokumenterer tydelig at høy innvandring fra MENA-regionen medfører store og varige utfordringer for Norge.

Dette gjelder særlig lav yrkesdeltakelse, høye offentlige utgifter, svake integreringsresultater og fremvekst av parallellsamfunn. Samtidig undergraves den sosiale tilliten som den norske velferdsstaten er helt avhengig av. Disse forholdene er ikke kontroversielle i faglitteraturen – de er veldokumenterte.

Likevel videreføres en politikk som på sikt fundamentalt endrer Norges demografiske sammensetning. Etnisk norske nordmenn vil i overskuelig historisk tid bli en minoritet i eget land. Dette er ikke et uttrykk for fremmedfrykt, men en nøktern konstatering basert på fødselstall og innvandringsnivå.

At en slik omveltning skjer uten bred demokratisk debatt eller reell folkelig forankring, reiser alvorlige spørsmål om politisk legitimitet. Et folk forsvinner ikke plutselig – det fases gradvis ut, gjennom beslutninger tatt langt fra konsekvensene.

Klimapolitikk som selvpåført belastning

Norges klimapolitikk fremstår som et tredje eksempel på politikk løsrevet fra proporsjonalitet og realisme. Norge fører – sammen med deler av Europa – en ekstremt ambisiøs klimapolitikk, preget av reguleringer, avgifter og subsidier som har omfattende økonomiske konsekvenser.

Problemet er ikke klimaengasjement i seg selv, men forholdet mellom innsats og effekt. Norges totale utslipp utgjør en forsvinnende liten del av globale CO₂-utslipp. Selv fullstendig utslippskutt i Norge ville ikke gi målbar effekt på global temperaturutvikling. Samtidig øker utslippene kraftig i land som Kina, India og store deler av Afrika – uten at de følger Europas eksempel.

Resultatet er at Norge svekker egen konkurranseevne, påfører husholdninger og næringsliv høyere kostnader og bygger ned natur, alt for symbolske gevinster på globalt nivå. Dette er ikke ansvarlig klimapolitikk, men selvpålagt økonomisk askese uten tilsvarende klimaeffekt.

Når intensjon erstatter ansvar

Når disse tre politikkområdene sees i sammenheng, tegnes et tydelig bilde: en politisk klasse som prioriterer ideologisk renhet, moralsk selvbekreftelse og internasjonal anerkjennelse fremfor nasjonal bærekraft. Politikken legitimeres gjennom gode intensjoner, men evalueres sjelden ut fra faktiske konsekvenser.

Dette er ikke et argument for kynisme eller isolasjonisme. Det er et krav om realisme, ansvar og lojalitet til egen befolkning. Et lands første forpliktelse må være overfor sine egne borgere – ikke overfor abstrakte idealer som ignorerer virkelige kostnader.

Det er ikke ekstremt å etterlyse politikk basert på erfaring og empiri. Det er ikke udemokratisk å stille spørsmål ved en kurs som gjør landet svakere over tid. Tvert imot er det et uttrykk for samfunnsansvar.

Det virkelige spørsmålet er ikke hvorfor kritikken reises – men hvorfor den så konsekvent ignoreres.