Det er kort vei fra himmel til helvete. I Cebu skilles luksus og absolutt nød bare av en glassdør. Det er en brutal påminnelse om hvor bortskjemte enkelte har blitt i Norge.

Det er jul i Cebu på Filippinene. På de internasjonale luksushotellene i byen er alt polert. Aircondition-anlegget summer lavt, sengetøyet er av egyptisk bomull, og buffeten bugner av mat vi kaster halvparten av.

Her inne er verden trygg, behagelig og kjemisk fri for bekymringer.

Men bare noen få meter unna denne boblen av velstand, treffer virkeligheten deg som en knyttneve midt i ansiktet.

Går man utenfor hotellporten og ned i gater som Mabini Street, ser man en annen verden. Det er mørkt, og regnet har gjort asfalten våt og skinnende. Langs fortauene, rett utenfor universitetet og museet, ligger de. Mennesker. Familier.

Et liv på fortauet

Dette er ikke som i Oslo, hvor det finnes hospitser eller varme stuer. Dette er mennesker som ikke eier nåla i veggen. De har ikke engang et blikkskur i slummen. Deres hjem er et stykke betong under åpen himmel.

Bildene fra gaten taler sitt eget tydelige språk. En kvinne sitter på en tynn matte rett på den våte asfalten, med et par krykker liggende over beina. Hun har ingen uføretrygd. Ingen NAV som dekker hjelpemidler. Hennes virkelighet er å sitte der, omgitt av blå plastposer med alle hennes jordiske eiendeler, mens trafikken suser forbi.

Dette er ingen hyggelig måte å tilbringe julaften på. Foto: SunStar Cebu

Litt lenger bort sover hele familier. En mann ligger i bar overkropp rett på fortauet, mens andre sitter våkne og stirrer tomt ut i luften. De har laget seg et provisorisk «soverom» av pappesker og tynne tepper, rett ved siden av en åpen rennestein.

Foto: SunStar Cebu

Det norske sytet

Når man ser denne absolutte fattigdommen, fremstår den norske samfunnsdebatten som direkte grotesk.

Hjemme i Norge sitter folk akkurat nå og klager. De klager over at strømmen er dyr. De klager over at renten har gått opp. De klager over at staten ikke gir dem nok «feriepenger» eller at julematen har blitt dyrere.

Vi har blitt en nasjon av bortskjemte unger som har mistet ethvert perspektiv på verden utenfor vår egen stuedør.

Vi har glemt hva nød er. Ekte nød er ikke å måtte droppe den nyeste iPhonen eller å måtte handle på tilbud. Ekte nød er å legge barna sine til å sove på et vått fortau i Mabini Street mens julelysene blinker hånlig fra butikkvinduene over dem.

Disse bildene bør være en leksjon for oss alle. Uansett hvor ille man måtte føle at man har det i Norge, så har man tak over hodet. Man har mat i kjøleskapet og et sikkerhetsnett.

Kanskje vi skal bruke denne julen til å sette pris på det vi har, og være sjeleglade for at vi ikke må re opp sengen vår på våt asfalt i natt.