Donald Trump gjentar for n’te gang at USA «trenger» Grønland for å ivareta sikkerheten i og omkring den enorme øya, der «fiender» ifølge presidenten ferdes tilnærmet fritt for tiden. Danskene har gjort lite og ingenting for å forhindre en slik utvikling, hevdes det, langt på vei med rette.

Danskene svarer med at USA angriper dansk suverenitet, da det på papiret – rent geojuridisk – ikke hersker tvil om eierskapet til verdens største øy.

Men bi litt … Er nå dette helt korrekt? La oss ta en nærmere titt.

Norgesveldet

Fra sen vikingtid forteller historien oss at Grønland ble befolket av nordmenn som Eirik Raude (ca. 985), som kom dit fra Island – begge områder som på 1000-tallet ble regnet som tilhørende Norge, slik øyene i Vesterhavet ble det den gang og fremetter middelalderen. Formelt ble Grønland (samt Island og Færøyene med øyene i Vesterhavet) en del av Norgesveldet i 1261, stadfestet i Magnus Lagabøtes landslov av 1274.

Så det er ingen tvil: Grønland var norsk. Den norske befolkningen vokste til anslagsvis 3000 mennesker, kanskje enda flere, henholdsvis i bygdene Austerbygd (Eirik Raude/Leiv Eiriksson) og Vesterbygd, noe lenger nord. Tuftene av de norske bygdene står igjen i dag, som ruiner og underlige merkesteiner fra en svunnen tid.

Ulykkene som rammet Norge

For skjebnesvangre hendelser var i vente, og av dem var svartedauden (1350) den aller verste. Kombinert med en kaldere periode ble Grønland avfolket. En vet ikke sikkert når de siste nordmenn forlot Austerbygd, for igjen å la eskimoene råde over det veldige landet alene.

Den norske nedgangstiden fulgte: I 1380 fikk Norge felles konge med Danmark, og i 1536 ble Norge med øyene i Vesterhavet formelt underlagt Danmark. Og slik ble det geojuridiske bildet frosset – for Norges del fram til Kiel-freden i 1814, det bejublede året da vi fikk Grunnloven.

Det som imidlertid glemmes av de aller fleste, er at 1814 er året da Norge formelt mistet / sa fra seg / ble fratatt eiendoms- og råderett over Grønland, Island og Færøyene – og i stedet gikk i union med Sverige. Med andre ord et år med høyst blandede resultater.

Annekterte Grønland – og tapte

Kort etter at Norge vant sin fulle frihet tilbake i 1905, ironisk nok med en mer enn halvt dansk (og britisk) konge, ble det blåst vind i seilene for en norsk gjenerobring av Grønland (Island var for lengst løsrevet og selvstendig).

Med Helge Ingstad som mer eller mindre selvoppnevnt sysselmann ble det norske flagget igjen plantet på Grønland, og saken kom opp for Haag-domstolen i 1933, der «vesle Norge» tapte. Man (våre jurister) mente den gang at Norge hadde meget gode kort på hånden i kravet om at Grønland rettmessig tilhørte Norge, men den gang ei.

Og der står saken.

Danmark står ikke fjellstøtt

Rimeligvis kjenner USA og Donald Trumps rådgivere til denne historien, og vet at Danmark ikke akkurat står fjellstøtt på Grønland, verken geojuridisk og slettes ikke geopolitisk, slik verden har utviklet seg. At Danmark rent militært og forsvarsmessig er en pygmé og til fulle har vist det på Grønland, styrker Trumps posisjon i saken. Hvordan det gikk med det faktiske norske eierskapet til Grønland, kan få sin gjentakelse – denne gangen med danskene som prygelknabe.

Når alt dette er sagt: Det aller meste av tiden og over uminnelige tider, har urbefolkningen – eskimoene – hersket over sitt eget land uten videre innblanding. Så i bunn og grunn er det dem Donald Trump høflig bør spørre før han binder landet sikkerhetspolitisk tettere til USA. Danskene har seg selv å takke for at Grønland er blitt neglisjert, ikke minst sikkerhets-strategisk.

Hva Norge angår, er Grønland for lengst en tapt sak. Men at verdens største øy var norsk, i stor og etter hvert noe mindre grad fra 990 til 1814, hersker det ingen som helst tvil om. Dansk har den egentlig aldri vært, bare som en del av Norge.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.