Mens tidligere italienske stats­ministre gjerne har bøyd seg for Brussel, ikke sjelden også for Paris og Berlin, har Giorgia Meloni diskré, men bestemt brukt sin tid som regjeringssjef til å skaffe seg handlings­rom for makt­utøvelse i EU, observerer den store spanske venstre­avisen El País.

Både i saken om Mercosur-avtalen og om beslag av Russlands finansielle eiendeler i EU har den italienske statsministeren fått det som hun vil i strid med EU-kommisjonens ønsker, konstaterer den ene av Spanias to newspapers of record fredag i en artikkel med tittelen Melonis øyeblikk i Brussel.

Fremstillingen skiller seg radikalt fra den man får servert av italiensk venstreopposisjon om at Italia er isolert, uten innflytelse og nærmest anses som unionens sorte får. Meloni har klart å få gjennomslag på punkter som har vært viktige for henne ved å manøvrere strategisk i de sammenhengene som virkelig teller.

Hun spilte ifølge El País «en avgjørende rolle» under det siste EU-toppmøtet, og ble «nøkkelpersonen» i forhandlingene både om finansiering av Ukraina og om Mercosur-avtalen. På veien dit har hun inntatt klare posisjoner som ikke er diktert av andre europeiske hovedsteder uten konsultasjon med Roma, og argumentert sin vei gjennom det europeiske politiske landskapet – dette i motsetning til politiske «vasaller» blant forgjengerne.

Meloni har valgt den motsatte veien: «Den italienske posisjonen er i øyeblikket ‘jeg er lei for det, men nei’», skriver El País – en referanse til motstanden mot presset fra Brussel og Berlin om å si ja til å bruke russiske eiendeler til å finansiere Ukraina. «På den måten støttet hun – med kjølig beregnet tvetydighet – Belgias og den belgiske statsministerens posisjon.»

Samme fenomen gjorde seg gjeldende i Mercosur-saken: For Meloni er støtte fra konservative italienske bønder tilsynelatende så politisk viktig at hun spiller sine beste kort for dem i Brussel – «Italy first».

I mellomtiden hadde hun fått Berlin med seg på å stikke kjepper i hjulene for det planlagte totalforbudet mot salg av nye biler med forbrenningsmotor fra 2035.

Den italienske statsministeren er heller ikke redd for å manifestere sin støtte til Trump i EU-sammenheng, ved å vise til at «Det hvite hus vil ikke like dette forslaget».

Anerkjennelsen fra en avis som El País er åpenbart motstrebende, men likevel høyst reell. Om koalisjonen hennes unngår indre strid, tegner makten hennes i Europa til å øke – ikke minst etter hvert som det politiske tyngdepunktet beveger seg mot høyre.