Om kort tid skal Norge igjen gå mann av huse for å minnes Benjamin Hermansen. NRK har rullet ut dramaserien «Etter Benjamin», og det mobiliseres til 25-årsmarkering.

Men for de over hundre ofrene for vold utført av innvandrere de siste tiårene, finnes ingen minnedag. Ingen priser. Bare øredøvende stillhet.

Det nærmer seg 25 år siden det tragiske drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia. Det var et rasistisk drap som rystet nasjonen, og reaksjonen var enorm. 40.000 mennesker gikk i fakkeltog i Oslo. Vi fikk «Benjamindagen», vi fikk «Benjaminprisen», og skoler over hele landet markerer dette årlig.

Nå gjenfortelles historien enda en gang. NRK har satset tungt på dramaserien «Etter Benjamin», som ripper opp i såret og minner oss på skylden storsamfunnet angivelig bærer. Antirasistisk Senter og organisasjonslivet varsler allerede nå en massiv mobilisering frem mot 25-årsmarkeringen i januar 2026.

Ingen benekter at Hermansen-drapet var en tragedie. Men den voldsomme, vedvarende statlige dyrkelsen av dette ene offeret står i en grell kontrast til hvordan andre ofre behandles.

De usynlige døde

Siden 2001 har over hundre mennesker i Norge blitt drept av gjerningspersoner med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.

Hvor er dramaserien om Margaret Molland Sanden (19), som ble knivstukket og drept på Valdressekspressen av en asylsøker som skulle sendes ut? Hvor er «Margaret-prisen»?

Hvor er fakkeltoget for de fem uskyldige menneskene som ble massakrert på Kongsberg?

Hvor er minnedagen for Marianne Amundsen som ble drept på jobb for NAV? Hvor er den nasjonale sorgen for Håvard Nyfløt?

Svaret er at disse ofrene ikke passer inn i fortellingen. Når en etnisk norsk person blir drept av en med innvandrerbakgrunn, blir det sjelden definert som et nasjonalt traume. Det blir bortforklart som «psykiatri», «isolerte hendelser» eller «systemsvikt». Det defineres ikke som hatkriminalitet mot nordmenn.

Og det krever i hvert fall ingen holdningskampanjer i skolen.

Statistikkens tale

Fakta er ubehagelig for dem som styrer fortellingen. Statistikk fra de siste tiårene viser at personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert på drapsstatistikken i Norge.

Hadde rollene vært byttet om – hadde et hundretalls innvandrere blitt drept av etniske nordmenn de siste to tiårene – ville vi hatt unntakstilstand. Vi ville hatt regjeringsoppnevnte kommisjoner, daglige debatter på Dagsnytt 18 om «det norske hatet», og obligatorisk opplæring i rasisme for alle offentlig ansatte.

Men når volden rammer motsatt vei, møtes den med et skuldertrekk fra eliten.

A- og B-lags ofre

Det som skjer, er en systematisk rangering av menneskeliv.

Benjamin Hermansen er symbolet på «det gode Norge» som kjemper mot «det onde hatet». Hans død brukes politisk for å fremme multikultur. Derfor holdes minnet levende med skattepenger og statsstøtte.

Ofrene for innvandrervolden har ingen slik verdi for makthaverne. Deres død er tvert imot en belastning for det politiske prosjektet. Å snakke for høyt om dem, kan jo «skape fremmedfrykt». Derfor blir de glemt. De blir statistikk. Pårørende må bære sorgen alene, uten at statsministeren holder tale, og uten at artist-Norge stiller opp på Youngstorget.

Fremmed i eget land

Budskapet som sendes til den norske befolkningen er ikke til å ta feil av: Din trygghet og ditt liv er mindre verdt. Hvis du blir drept av en som staten har importert, er det en kalkulert risiko samfunnet er villig til å ta.

Når det nå rustes opp til nok en runde med selvpisking og minnemarkeringer i 2026, bør vi ofre en tanke til de som ikke får noen markering. De hundrevis av ofrene som betalte prisen for et samfunnseksperiment de aldri ba om.

De fortjener mer enn taushet. Men i dagens Norge er det tydeligvis forskjell på folk – også i døden.