Seksten mennesker ble drept på Bondi Beach. Blant ofrene var en rabbiner og en mann som hadde overlevd Holocaust. Denne mannen hadde unnsluppet nazistenes dødsmaskin, men ble skutt ned av islamister på en australsk strand mens han beskyttet sin kone med sin egen kropp.

Some of the victims from the terrorist attack in Australia. A Holocaust survivor, two rabbis, and a child are among the dead. My God.

May their memories be a revolution. pic.twitter.com/49NL8LR8lQ

— Casey Babb (@DrCaseyBabb) December 15, 2025

I ukene før sin død hadde rabbi Eli Schlanger skrevet til Australias venstreorienterte statsminister Anthony Albanese. Ikke avslutt støtten til det jødiske folket, lød hans bønn. I september samme år kunngjorde Albanese at Australia ville anerkjenne en palestinsk stat.

Terrorangrepet og den økende antisemittismen tvinger frem spørsmålet: Hvordan kunne dette skje?

Den pragmatiske pakten

En forklaring kan finnes i alliansen som på fransk går under navnet islamo-gauchisme, eller islamvenstre – forbindelsen mellom venstreorienterte progressive og muslimske reaksjonære krefter. I en analyse i Berlingske beskriver Eva Gregersen hvordan denne konstellasjonen fungerer mest effektivt når den religiøse dimensjonen forblir uuttalt. På den måten kan venstresiden forfølge politiske mål som tjener islamistiske interesser, mens begrunnelsene forblir sekulære.

Mekanismen er som følger: Muslimske aktører formulerer sine krav innenfor rammen av det politisk gjennomførbare. De insisterer ikke på kalifatet her og nå, men presser på for en gradvis utvidelse av islamsk innflytelse. Til gjengjeld sikrer venstresiden seg en lojal velgergruppe og kan opprettholde selvbilde som minoritetenes beskytter.

Gregersen omtaler venstresidens håndtering av kritikken som fornektelse. Dette er en psykologisk mekanisme der ubekvemme kjensgjerninger erkjennes overfladisk, men straks avvises. Men registrerer problemet uten å konfrontere ville det.

Fra aksept til blodsutgytelse

Ayaan Hirsi Ali skriver i sin analyse av massakren i Sydney i The Free Press at angrepet var et resultat av mange års toleranse for islamisme.

Antisemittismen har vokst år for år. Synagoger er blitt utsatt for brannbomber. Jødiske institusjoner er blitt vandalisert. Biler er blitt satt i brann, barn er blitt trakassert. Etter 7. oktober har de antisemittiske episodene mangedoblet seg.

Men australske myndigheter valgte besvergende ord fremfor klarhet og konfrontasjon. Trusler ble behandlet som noe normalt. Voldelige handlinger ble møtt med politiske forklaringer, altså etterrasjonalisering. Oppfordringer til intifada ble kategorisert som en akseptabel måte å demonstrere på.

For hver kapitulasjon vant hatet terreng.

Loiaconos skarpe kritikk

I Unherd leverer Rocco Loiacono en skarp anklage mot Anthony Albaneses australske regjering for å ha latt 3000 palestinere fra Gaza å bosette seg uten sikkerhetssjekk, og for å ha håndtert visumsøknader ukritisk – herunder søknaden fra en av gjerningsmennene, Sajid Akram.

Samtidig fordømmer Albanese konsekvent «islamofobi», selv om ingen moskeer er blitt angrepet siden 2016, mens synagoger blir bombet og en kristen biskop er blitt stukket ned av en muslimsk fanatiker.

I stedet for å kansellere hatpredikantenes visa, innføre strengere innvandringskontroll fra land med jihadistisk ideologi eller straffeforfølge oppfordringer til vold, kunngjør regjeringen økt våpenkontroll for australiere generelt.

Loiacono spår lignende nye lover mot «hatprat» og økt overvåking av alminnelige australiere.

Ettergivenhetens logikk

Den danske varianten av denne utviklingen kan observeres i forvandlingen av Enhedslistens. Som Gregersen tidligere har vist, tar partiets politiske leder, Pelle Dragsted, avstand fra politisk islamisme i generelle vendinger. Men når konkrete utfordringer melder seg, er han fraværende.

Hvor er hans stemme i diskusjonen om bønnerom, som han selv i 2017 advarte om kunne brukes til sosial kontroll? Hvor står det feministiske partiet når islamske foreninger holder kjønnsdelte arrangementer i kommunale lokaler? Hvor er engasjementet når undervisning om Muhammed-krisen debatteres?

Tausheten avslører mer enn ordene. Enhedslisten er redd for å miste muslimske velgere.

Som Gregersen påviser, overser Dragsted den utbredte pragmatiske strategien med å bruke demokratiske institusjoner til å implementere islamsk lovgivning.

Eksemplene taler sitt tydelige språk. Da en ung lærer fra den omstridte Imam Ali-moskeen nektet å hilse på Ida Auken på Christiansborg fordi hun er kvinne, forble Dragsted passiv. Da halshuggingen av Samuel Paty gjenopplivet debatten om ytringsfrihet og islam, viste ikke Enhedslisten noe initiativ.

Prisen betalt i menneskeliv

Som Hirsi Ali skriver, er islamistisk ekstremisme mye mer enn bare enda en protestbevegelse som er oppstått som følge av sosial frustrasjon. Den representerer en fundamental trussel mot den vestlige samfunnsordenen, for den retter seg mot jøder og kristne.

Hirsi Ali advarer også mot å nøle, for islamister registrerer svakhet umiddelbart. Hvis massakren bortforklares, hvis dens islamske røtter tilsløres, og hvis islamvenstre fortsetter uhindret, vil flere drap følge. Andre nasjoner har allerede sviktet. I Nederland snakkes det om toleranse, mens jødiske familier forbereder utvandring.

Følelser uten besluttsomhet stanser ikke hatet. «Aldri mer» må ikke bare bli en seremoniell frase.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!