Meierigiganten Tine innser at dagens «bærekraftstillegg» ikke er nok for å nå klimamålene innen 2030.

Nå varsles det at ordningen må «utvikles», noe som i praksis betyr at lista legges høyere for den enkelte bonde. Spørsmålet er om betalingen følger med.

Det er ingen hemmelighet at landbruket har dårlig tid. Innen 2030 skal utslippene kuttes drastisk, og som en av Norges største aktører har Tine tatt på seg ledertrøya. Verktøyet de har brukt så langt, er det såkalte bærekraftstillegget – en liten gulrot på noen få øre per liter melk for dem som fyller ut skjemaene riktig.

Men nå lyder signalene fra Tine-ledelsen at papirarbeid ikke lenger er nok. Det må handling til.

Fra plan til handling

I dag kan bonden hente ut 2 til 4 øre ekstra per liter melk ved å oppfylle visse kriterier. Det handler i stor grad om dokumentasjon: å ha en klimaplan i Landbrukets klimakalkulator, å registrere beitebruk, og å ha orden på dyrevelferdsindikatoren (DVI).

Dette har vært en suksess for å få folk inn i systemene. Men systemer alene kutter ikke klimagasser.

Tine vurderer derfor nå å endre innretningen på tillegget. I stedet for å få betalt for å planlegge kutt, kan det i fremtiden bli krav om faktisk å gjennomføre spesifikke tiltak. Dette kan dreie seg om fôringsregimer, gjødselshåndtering eller andre konkrete, og ofte kostbare, omlegginger på gården.

Hvem tar regningen?

For bonden representerer dette et klassisk dilemma. Marginene i melkeproduksjonen er allerede presset. Når Tine nå snakker om å «utvikle» bærekraftstillegget, frykter mange at det betyr merarbeid uten at melkeprisen øker tilsvarende.

Det er en hårfin balansegang. Hvis kravene blir for strenge og investeringene for høye, vil de få ørene i tillegg neppe dekke kostnadene. Da går vinninga opp i spinninga.

Samtidig er Tine presset fra alle kanter. Forbrukere, dagligvarekjeder og myndigheter krever dokumentert bærekraft. Hvis ikke Tine leverer på dette, risikerer de å tape terreng i markedet – noe som til syvende og sist rammer bonden hardest.

Risiko for byråkrati

En annen bekymring er byråkratiseringen. Allerede i dag bruker norske bønder mye tid foran PC-en for å tilfredsstille diverse rapporteringskrav. Et mer komplekst bærekraftstillegg, som krever bevis på gjennomførte klimatiltak ned på detaljnivå, vil spise enda mer av tiden som burde vært brukt i fjøset.

Det ironiske er at mens man forsøker å redde kloden, risikerer man å dytte bonden ut av yrket med skjemaer og kravspesifikasjoner.

Tine har foreløpig ikke konkludert med nøyaktig hvordan det nye tillegget skal se ut, men retningen er klar: Det blir ikke lettere å være melkebonde i årene som kommer. Kravet om bærekraft er ikke lenger noe man kan krysse av for på et skjema – det er i ferd med å bli et krav om målbar endring.

Spørsmålet er bare om Tine og forbrukerne er villig til å betale det det faktisk koster.