I Sverige har diskusjonen om tjenestemannsansvar blusset opp med fornyet kraft, og spørsmålet om hvorvidt offentlig ansatte skal holdes personlig ansvarlig for sine handlinger i tjenesten, er blitt et brennhett tema i konservative miljøer.

I en tid der tilliten til det offentlige vakler, både i Sverige og internasjonalt, er dette en debatt som ikke bare angår vårt naboland, men som også bør få alarmklokkene til å ringe i Norge og andre demokratier. Er det på tide at vi innfører et system der byråkrater og beslutningstakere må stå til rette for sine valg – ikke bare i form av politisk kritikk, men også juridisk ansvar?

Sveriges vei mot tjenestemannsansvar

I Sverige har debatten om tjenestemannsansvar, eller «ämbetsmannaansvar», fått ny aktualitet i kjølvannet av flere skandaler der offentlige tjenestemenn har fattet beslutninger med katastrofale konsekvenser, uten at noen har måttet bære det personlige ansvaret.

Eksempler som Transportstyrelsens dataskandale i 2017, der sensitive data ble lekket til utenlandske aktører, og kritikken mot håndteringen av pandemien, har satt søkelyset på et system der ingen ser ut til å stå til ansvar når ting går galt. Den svenske offentligheten krever nå svar: Hvorfor skal byråkrater kunne fatte beslutninger som rammer tusenvis, uten å måtte bære konsekvensene?

Sverige har en lang tradisjon for å beskytte sine tjenestemenn, men det finnes allerede et rammeverk for tjenestemannsansvar i grunnloven (Regeringsformen) og straffeloven, som kan holde offentlig ansatte ansvarlig for grove feil eller forsømmelser. Likevel er dette sjelden brukt i praksis. I 2023 og 2024 har politikere fra flere partier, inkludert Moderaterna og Sverigedemokraterna, tatt til orde for å styrke dette ansvaret, med forslag om klarere retningslinjer og strengere straff for tjenestefeil.

Kritikere hevder at dagens system gjør det for lett for byråkrater å gjemme seg bak kollektive beslutninger eller vage ansvarslinjer, mens tilhengere av reformen mener at personlig ansvar vil tvinge frem større aktsomhet og profesjonalitet i offentlig forvaltning.

Norge: Et fravær av ansvar

Situasjonen er ikke stort bedre i Norge. Vår offentlige sektor er preget av en kultur der feil ofte feies under teppet, og ansvar pulveriseres gjennom komiteer, rapporter og uklare kommandolinjer. Nav-skandalen, der uskyldige mennesker ble straffet for feil i trygdesystemet, er et skrekkeksempel på hvordan manglende personlig ansvar i forvaltningen kan ramme vanlige borgere. Ingen enkeltpersoner ble stilt til ansvar for de grove feiltolkningene av EØS-regelverket, til tross for at liv ble ødelagt. Dette står i skarp kontrast til prinsippet om rettssikkerhet, som Norge liker å smykke seg med.

Fornebubanen-prosjektet i Oslo, under ledelse av daværende byråd for miljø og samferdsel, Lan Marie Berg (MDG), er et eksempel på økonomisk mislighold som har satt søkelys på behovet for tjenestemannsansvar. Prosjektet, som skulle gi en ny T-banelinje til Fornebu, har vært preget av massive kostnadsoverskridelser, med estimater som har økt fra 11 milliarder til over 26 milliarder kroner, samt forsinkelser og uklare ansvarslinjer.

Berg, som hadde politisk ansvar, møtte et mistillitsforslag i 2021, men ingen enkeltpersoner ble holdt juridisk ansvarlig for de økonomiske overskridelsene. Denne saken understreker hvordan mangelen på et tydelig tjenestemannsansvar i Norge lar offentlige ledere unngå konsekvenser for beslutninger som koster skattebetalerne dyrt.

Lan Marie Berg (MDG) måtte ikke stå til personlig ansvar for den økonomiske skandalen med Fornebubanen, noe som kostet skattebetalerne dyrt.
Foto: Javad Parsa / NTB

Norge mangler i dag et formalisert tjenestemannsansvar som kan sammenlignes med det svenske rammeverket, selv om straffeloven (§§ 171-172) åpner for å straffeforfølge tjenestemenn for grove forsømmelser eller maktmisbruk. I praksis er dette en sovende bestemmelse, og terskelen for å bruke den, er høy. Spørsmålet er: Hvorfor skal ikke en byråkrat som tar beslutninger med vidtrekkende konsekvenser, stå til ansvar på samme måte som en lege eller en ingeniør i privat sektor? Hvis en lege gjør en feil som skader en pasient, kan vedkommende møte både erstatningskrav og straff. Hvorfor skal en embedsmann som feiltolker lover eller tar valg som koster samfunnet millioner, slippe unna?

Et globalt perspektiv: Behovet for ansvar i alle demokratier

Diskusjonen om tjenestemannsansvar er ikke unik for Sverige eller Norge. I land som USA, Storbritannia og Tyskland har lignende debatter dukket opp, drevet av økende mistillit til byråkratiet og en følelse av at eliten beskytter sine egne. I USA har for eksempel saker som håndteringen av veteranhelsetjenester eller feil i immigrasjonssystemet ført til krav om sterkere mekanismer for å holde offentlig ansatte ansvarlig. I Tyskland har skandaler knyttet til korrupsjon i offentlig sektor aktualisert spørsmålet om personlig ansvar.

I autoritære regimer ser vi ofte det motsatte problemet. Tjenestemenn er så redd for å gjøre feil at de unngår å ta beslutninger i det hele tatt, noe som lammer forvaltningen. Demokratier må finne en balanse – et system der ansvar ikke kveler initiativ, men der grove feil får konsekvenser. Et slikt system kunne også styrke tilliten til det offentlige, som i mange land er på et historisk lavpunkt.

Hvorfor Norge må vurdere innføring av et tydelig tjenestemannsansvar

Norge ville sende et sterkt signal om at vi tar rettssikkerhet og ansvarlighet på alvor. Det ville tvinge frem en kulturendring i forvaltningen, der beslutningstakere må tenke seg om to ganger før de handler. Samtidig må vi unngå å skape et system der frykt for straff fører til byråkratisk handlingslammelse. Løsningen kan være et rammeverk som tydelig definerer hva som utgjør en straffbar handling, kombinert med uavhengige kontrollorganer som kan etterforske og håndheve reglene.

Sveriges debatt bør være en vekker for Norge. Vi kan ikke fortsette å la feil i forvaltningen passere uten konsekvenser, mens borgerne betaler prisen. Et tjenestemannsansvar som holder offentlig ansatte juridisk ansvarlig for grove feil, vil ikke bare styrke rettssikkerheten, men også gjenreise tilliten til systemet. Og i en tid der tillit er en mangelvare, er det et mål det er verdt å kjempe for.

Burde Støre og Ap’s landsmøte ha vært stilt personlig ansvarlig for å ta imot så mange flyktninger, uten å ha kontroll på integreringssystemene først?

En internasjonal nødvendighet

Dette er ikke bare et nordisk anliggende. Overalt hvor demokratier sliter med å opprettholde tillit til institusjonene, er tjenestemannsansvar et skritt i riktig retning. Land som ønsker å bevare et velfungerende byråkrati, må sørge for at de som styrer, også kan stilles til ansvar.

Sverige har startet diskusjonen. Norge må følge etter – og verden må lytte.