Flyttingen av USAs største hangarskip fra Europa til Karibia er på mange måter symptomatisk for den omleggingen som nå pågår i USAs sikkerhets- og forsvarspolitikk.

USA gidder ikke lenger prioritere bortskjemte og utakknemlige europeere. Deres primære fokus vil heretter være på USA og dets nærområde. Valget får globale konsekvenser.

USS «Gerald R. Ford» har de siste årene vært stasjonert i Europa, med plass til 90 kampfly og over 5.000 sjøfolk. Verdens største hangarskip og flåten rundt den har operert i Middelhavet og Nordsjøen. Dette har vært avgjørende for NATOs avskrekkingsevne i Europa.

Men nylig forlot skipet havnen i Split i Kroatia, med kurs mot Karibia. Krigsminister Pete Hegseth mener USAs krig mot  pågående operasjon mot narkotikasmugling fra Venezuela er viktigere enn fantasikrigen mot Russland i Ukraina, som er EUs kjæledegge.

Kanskje er det overdrevet å sette inn et hangarskip i kampen mot «narkotikaterrorister» som ferdes i små motorbåter.

Men det er i det minste et signal til narkobaronene i land som Venezuela, Colombia og Mexico: USA under Trump mener alvor, og er villige til å følge opp kravene med bruk av makt.

USAs president Donald Trump avviste forrige torsdag at en krigserklæring var nødvendig.

«Jeg tror ikke vi nødvendigvis kommer til å be om en krigserklæring, jeg tror vi bare kommer til å drepe folk som bringer narkotika inn i landet vårt. Ok? Vi kommer til å drepe dem. Skjønner du? De kommer til å dø», sa Trump torsdag under et arrangement i Det hvite hus.

USA sender hangarskipet USS «Gerald R. Ford» til Karibia

Flyttingen av USS Gerald R. Ford illustrerer på flere måter den kursendringen som nå finner sted i amerikansk sikkerhets- og forsvarspolitikk. USA ser ut til å trekke seg tilbake fra verdensscenen for i større grad å fokusere på hjemlandet og sitt nærområde – «the Western Hemisphere».

Dette er selve symbolet på Trumps slagord, som hates av europeiske sosialister: America First og Make America Great Again (MAGA).

Samtidig truer Exxon med å stanse alt salg av fossil energi til EU på grunn av klimakrav og rapporter om alle mulige former for menneskerettigheter som fremmes i EUs nye klimalovgivning, og Qatar teller på knappene.

Disse kravene mot amerikanske selskaper stilles av land hvor jenter ikke lenger våger å ta se en joggetur alene, ettersom den opprinnelige befolkningen er byttet ut med ondsinnede innvandrere som liker gratis penger, krydret med litt vold og voldtekt.

De fleste EU-land, i alle fall de vestlige, fordømmer Trump-regjeringens kamp mot illegale innvandrere. Selv lar de EUs grenser bestå vid åpne, og krever stadig mer i skatter og avgifter av urbefolkningen og selvforsørgende innvandrere, som lider av konsekvensene.

Styrtrike amerikanere rømmer fra delstater som California, og etter dagens valg av ny borgermester er det New York Citys tur tømmes for de største skattebetalerne. For de som blir igjen skal alt bli gratis.

Men: There’s No Such Thing as a Free Lunch, som Nobel-prisvinneren Milton Friedman skrev i sin bok av samme navn fra 1975. Det samme skjer i Norge, nå stikker selveste Øystein Stray Spetalen til Sveits.

Den høyprofilerte finansmannen har sendt flyttemelding til Folkeregisteret og er på boligjakt i den sveitsiske byen Lugano, skriver Nettavisen.

Spetalen har betalt 600 millioner i skatt de siste ni årene, nå forsvinner denne inntekten. Norge har mistet skatteinntektene fra andre profiler, som Kjell Inge Røkke, Jens Rugseth og den nasjonale helten Bjørn Dæhlie.

Men strømmen av penger ut av landet bremses ikke, enten det gjelder klima, bistand eller støtte til å skape fred med våpen til Ukraina. Regningen overføres bare til den norske middelklassen, som er i ferd med å bli den nye underklassen.

Innvandrere som ikke gidder eller evner å arbeide for føden får selvfølgelig alt de trenger, enn så lenge. Den dagen dette tar slutt vil blodet flyte i gatene.

I 2021 virket Spetalen lite interessert i å flytte til Sveits.

«Det er bare tull. Jeg skal ikke sitte på et jorde i Sveits i fem-ti år for å spare noen penger i formuesskatt. Hvorfor skulle jeg gjort det? For å etterlate det til etterkommere som kommer til å bruke sparte penger på noe tull? Det skjer ikke», sa Spetalen til DN.

Men nå har han overført mesteparten av sin formue til sine to døtre, og ser ikke lenger noen grunn til å fortsatt bo i Norge.

Undertegnede føler noe lignende, riktignok uten en brøkdel av Spetalens formue. Det er ikke lenger noen grunn til å bo i Norge, hvis man fokuserer på skattepolitikk, prisnivå og trygghet.

Riktignok har man gjerne sine venner der hjemme, som man selvsagt savner som ensom utlending i et annet land, men Norges vakre natur er i ferd med å raseres av vindkraft.

De som flytter ut er fortsatt glad i Norge. Det er Norge som ikke lenger er glad i dem, og viser det tydelig ved hvert eneste politiske vedtak.

Til slutt ender man å si: Takk, men nei takk.