I mange år har det vært åpenbart at innvandrere fra islamske kultursamfunn strømmer til vestlige demokratier i stort antall for å få del i velferdssamfunnet, men samtidig nekter å integrere seg i folkestyret, rettsstaten eller det kulturelle fellesskapet. Denne fraværende integreringen ble voldsomt forverret under den omfattende folkevandringen som skyllet over Europa i 2015, som uten motstand og handlekraft aksepterte EU som et åpent landskap, hvor enhver araber eller afrikaner kunne slå seg ned og starte et nytt liv på bekostning av andre.

Denne katastrofen ble ytterligere forverret av den beryktede Marrakesh-avtalen, som gav alle vandrende mennesker en flyktnings rettigheter og privilegier. EU har i mellomtiden utstyrt den innvandrede massene fra MENAPT-landene med nasjonale bekvemmelighetspass, sånn at de nå kan reise fritt rundt i EU på jakt etter enten arbeid eller, rettere sagt, de samfunnene som tilbyr de høyeste trygdene. Her ligger Danmark som kjent på topp, både når det gjelder sosiale ytelser og som beskytter av muslimske migranters liv i henhold til sharia-doktrinen, som klart fremgår av Koranens lov. Regjeringen og flertallet i Folketinget snakker ustanselig om «stram innvandringspolitikk», men uten å gjøre noe for å regulere tilstrømningen fra islamske kultursamfunn, fordi det ville være i strid med en rekke internasjonale konvensjoner som vi har tilsluttet oss. Samtidig ville det skape splid med EU-kommisjonen, som ingen dansk minister under noen omstendigheter vil legge seg ut med.

«Danmark som foregangsland» var Poul Nyrups motto som statsminister. Dt er vi da også blitt, nå som vi topper superligaen over attraktive vertsland for innvandrere fra islamske kultursamfunn. I det siste har nye «europeere» med nasjonale pass strømmet inn i Danmark. Dette er hovedsakelig tyrkere fra Sverige og pakistanere med britiske pass. I tillegg kommer Roskilde-universitetets egen import av raske unge svenner fra Bangladesh, som bruker universitetet som springbrett for å bringe alle sine kjære til Danmark for familiegjenforening. Regjeringens reaksjon er som den alltid har vært: snakk og forferdelse, men ingen handling som kan krenke de hellige konvensjonene. Regjeringen er «bekymret» og «følger saken nøye». Og det er det.

Bortsett fra noen få parlamentsmedlemmer og debattanter avviser våre politikere og medier kategorisk den kjensgjerning at islamske innvandrere hverken kan eller vil integrere seg i det danske samfunnet. Dette til tross for at muslimske interessegrupper ikke legger skjul på at demokrati og islam er uforenlige begreper. Under valgkampen frem mot parlamentsvalget i 2022 satte interessegruppen Hizb ut Tahrir opp plakater og oppslag overalt i de offentlige boligområdene hvor mange muslimer bor. Disse plakatene og oppslagene beskrev islams bidrag til demokratiets festdag:

Demokrati som styreform er i grunnleggende strid med islam. Demokrati er basert på ideen om at mennesker, og ikke menneskenes skaper, bestemmer hva som er rett og galt. All støtte til et sekulært parti er «haram» (forbudt). Du bekjenner din tro på Allahs sharia, og du skal følge islamske prinsipper og tjene kun Allahs interesser.

Saken vakte endel oppsikt i danske medier, som raskt fremstilte Hizb ut Tahrir som en mørk sekt uten tilknytning til moderne muslimers liv og holdninger. Denne oppfatningen er en monumental, men også bevisst, fornektelse av den virkeligheten som vi hverken vil eller kan leve med. Hizb ut Tahrir er ikke en fundamentalistisk sekt, men representerer islams universelle verdier, hverdagsislam slik den praktiseres i Pakistan, Irak, Iran og Saudi-Arabia. Og også i de islamske samfunnene i Danmark. Vi vil bare ikke vite om det. Vi vil ikke vite av det. Og slett ikke bekjempe det.

Hvis vi ønsker å bevare Danmark som en demokratisk rettsstat som hviler på en nasjonal kultur, er det ingen vei utenom at statsmakten må forplikte seg til de ti bud for innvandring, som hverken denne eller fremtidige regjeringer vil røre med en ildtang:

1. Moratorium på konvensjoner som strider mot danske interesser

Juridiske eksperter har avklart at vi saktens kan trekke oss fra konvensjonene og deretter bli med igjen, med forbehold om at vi ikke har til hensikt å overholde bestemmelsene dersom de strider mot danske samfunnsinteresser.

2. Stopp innvandringen av klienter

Ingen oppholdstillatelse for migranter som ikke er selvforsørgende fra starten av.

3. Still krav – ingen særbehandling

Ingen bønnerom, kjønnssegregering eller islamske dusjforheng. Ingen gjenoppdragelsesreiser, undertrykkelse av kvinner eller arrangerte ekteskap.

4. Ingen morsmålsundervisning

Her i landet tales dansk, ikke arabisk, tyrkisk, farsi eller pashtun.

5. Stengning av muslimske friskoler

Alle barn skal utdannes til å klare seg i det danske samfunnet – ikke i Allahs himmelrike.

6. Maksimalt 25 prosent innvandrere i skoler og boligområder

All erfaring viser at hvis kvoten overstiger 25 prosent, vil det følge krav om bønnerom, forbud mot øl i hobbykjelleren, forbud mot juletrær og ingen sosial kontakt med ikke-troende.

7. Ingen trygd ved arbeidsvegring

Arbeidssky migranter har i dag for mange klage- og ankemuligheter. Kommunnens saksbehandlere frykter represalier hvis de ikke utbetaler trygdeytelser – selv til dem som ikke har rett til det.

8. Utvisning etter første dom

Samfunnets gjester skal oppføre seg ordentlig. Ellers er det ut.

9. Fast ansettelse er en forutsetning for oppholdstillatelse

Ingen armer. Ingen kake.

10. Selvforsørgelse i ti år, flytende dansk i skrift og tale, samt avsvergelse av sharia er forutsetning for dansk statsborgerskap

Arbeids- og oppholdstillatelse er én ting. En annen ting er statsborgerskap, som må fortjenes.

Denne enkle handlingsplanen kan redde Danmark som demokrati, kulturnasjon og rettsstat. Det vil ikke skje, fordi vi er for dypt syltet inn i EUs katastrofale «Wir schaffen das»-migrantdoktrine. Så vi fortsetter å snakke om «stram innvandringspolitikk», men lar det bli med det. Og så prøver vi å glemme at islam betyr underkastelse.