For et sivilisert menneske kan det være vanskelig å forstå de amerikanske Demokratenes strategi, som består i hysteriske beskyldninger mot Republikanske ledere og den halvparten av den amerikanske befolkningen som stemte på dem sist november.

Man kan trygt skjære Demokratene over én kam, for bortsett fra senator John Fetterman fra Penn­sylvania har ingen ledende Demokrater protestert når kollegene deres har kalt sine politiske motstandere for nazister, Gestapo eller slaveeiere. Og dette kommer fra partiet som har en historie som forkjempere for slaveri, partiet som dannet kjernen i Ku Klux Klan, støttet lynsjing, hindret svarte i å stemme og kjempet for segregering frem til midten av 1960-tallet.

Nå anklager Californias Demokratiske guvernør Gavin Newsom vise­president J.D. Vance for å være SS-mann. SS var som kjent en forkortelse av navnet på Adolf Hitlers livvaktstyrke, Schutz­staffel, men guvernøren mener tydeligvis at dette er en passende betegnelse på USAs vise­president.

Hva har fått Demokratene til å overfalle sine politiske motstandere på denne måten? Tror de at det vil få flertallet av folket til å stemme på dem? Så langt ser det ikke ut til at denne retorikken har hjulpet på Demokratenes popularitet, som er i kjelleren.

For å finne en forklaring, skal man rette blikket mot Demokratenes selv­forståelse. De betrakter seg selv som de gode, de kloke og de rettskafne som på grunn av sine menneskelige egenskaper, sin overlegne etikk og sine forbilled­lige idealer har en naturlig rett til å styre landet.

Men for tiden kontrollerer de verken Det hvite hus, Kongressen eller høyesterett, noe de anser som en utålelig og unaturlig situasjon. De kontrollerer gammel­mediene, som imidlertid har løyet og forvrengt så lenge at innflytelsen deres er svinnende. De kan også regne med støtte fra Demokratisk utnevnte dommere i lavere retts­instanser, som har stått klare til å omgjøre alle president­ordrer fra Trump. De har imidlertid gjentatte ganger blitt underkjent av høyesterett, som har opprettholdt prinsippet om makt­fordeling mellom Kongressen, høyesterett og presidenten.

Så hva er igjen? Svaret er vold. Det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at det Demokratiske partiet er blitt en terror­organisasjon som oppfordrer til politisk motiverte drap på sine motstandere.

Trump har varslet en etter­forskning av penge­folkene som finansierer de Demokratiske front­kjemperne i Antifa og andre voldelige grupper. Spørsmålet er om bakmennene kan stilles til ansvar for å ha beordret volds­handlinger.

Den innflytelsesrike borgerlige kommentator og professor Victor Davis Hanson sier at det formodentlig lå en større sammensvergelse bak drapet på Charlie Kirk. Hvem betalte for den?

Det er også en indre dynamikk i det Demokratiske partiet. Guvernør Newsom, som for tiden er favoritten til å bli Demokratenes president­kandidat i 2028, vil ikke bli det uten å vinne primær­valgene. Og han vet at Demokratenes mest aktive elementer befinner seg på ytterste venstre fløy, der Marx, Lenin og Stalin – så vel som Muhammed – er helter.

Slik det Demokratiske partiet har utviklet seg, er det neppe utsikter til at en Demokrat av den gamle skolen kan bli partiets president­kandidat.

Når Demokratene allerede oppildner til vold tre år før neste president­valg, må man frykte den grusomme hevnen de vil ta dersom de får flertall i Kongressen eller flytter inn i Det hvite hus. Det har allerede kommet oppfordringer om å straffe alle som har jobbet for Trump.

Skulle dette ekstremist­partiet, som har god presse i Danmark og det meste av Europa, komme til makten, er det slutt på den vestlige sivilisasjonen. Men som vi vet, har enhver sivilisasjon en utløpsdato, og kanskje er tiden kommet for oss.

 

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.