Stillbilde: KREM 2 News / YouTube.

I slutten av juli publiserte det amerikanske energi­departementet en rapport som fikk hele det klima­industrielle komplekset i USA til å gå fullstendig bananas. Rapporten med tittelen «A Critical Review of the Impact of Greenhouse Gases on the Climate in the United States» fikk umiddelbart New York Times, klima­bevegelsens menighets­blad, opp på barrikadene:

«Rapporten er skrevet av klima­skeptikere som under­graver viten­skapelig konsensus, et angrep på all seriøs klima­forskning. De fem forskerne bak rapporten fra energi­departementet forfalsker data og tillater seg konklusjoner som ligger langt fra FNs klima­advarsler, som ligger til grunn for den grønne omstillingen.»

Mer enn 60.000 protest­brev til energi­departementet og en strøm av søksmål fra institusjoner som Environmental Defence Fund og Union of Concerned Scientists fulgte.

Rapporten, som er forfattet av fem prominente forskere, deriblant tidligere forsknings­sjef i Obamas energi­departement Steven Koonin og professor Judith Curry, er ikke et ondsinnet syreangrep på FNs klima­scenarier, men en nøktern, saklig og grå presentasjon av 200 år med konkrete målinger og dokumenterte observasjoner av klimaets utvikling i USA. Men for å forstå den amerikanske klima­mafiaens forargelse og raseri, er det viktig å nevne bevegelsens grunnleggende tros­bekjennelse, nedfelt i en rapport fra US Environmental Protection Agency (EPA) fra 2008, som slår fast at menneske­skapte drivhus­gasser, særlig CO2, er farlige for menneskers liv og helse. Det anbefales å begrense utslippene mest mulig.

Den aktuelle rapporten fra det amerikanske energi­departementet klarlegger imidlertid at de forhøyede CO2-nivåene (som ingen bestrider) har økt plante­veksten og jordens grønne arealer, og at de har økt produktiviteten og avlingene i landbruket. Videre konkluderes det med at de eksisterende klima­modellene belemres med urealistiske katastrofe­scenarier som gjør dem uegnet som et pålitelig prognose­verktøy. Klima­forskerne overdriver således langsiktige trender i fore­komsten av uvær i USA. Antall og alvorlighets­grad av tornadoer, over­svømmelser og tørke har ikke steget unormalt i USA. Klima­bevegelsen og mediene knytter udokumentert og feilaktig forekomsten i ekstremvær til den økte mengden CO2 i atmosfæren. Rapporten bestrider ikke at CO2-utslipp kan ha en effekt på klimaet, men etterlyser viten­skapelig dokumentasjon av samspillet med solens veksel­virkning med jorden, skydannelsen og bevegelsene til vind og havstrømmer, som i milliarder av år har vært de klima­styrende elementene.

Når raseriet og hysteriet over klima­rapporten har nådd nye høyder, er det fordi tronen begynner å vakle under klima­aktivistenes undergangs­imperium. Stadig flere viten­skapelige tung­vektere har stått frem som undergangs­benektere, senest nobel­pris­vinner i fysikk John Clauser, som har lagt frem analyser som konkluderer med at «det finnes ingen klima­krise». Det klima­industrielle komplekset, som inkluderer universiteter, medier og nesten alle politikere, har reagert med en akademisk lands­forvisning av professor Clauser, som nå er utestengt fra å tale, forelese og debattere i vestlige demokratier.

Dette gjelder også rapportens medforfatter, dr. Judith Curry, som nå er blitt mobbet ut av sitt professorat ved Georgia Institute of Technology. Hun har tatt seg den frihet å legge frem fakta om at dødsfallene som følge av uvær har falt mer enn hundre ganger, og at menneske­heten har opplevd en kulturell og teknologisk oppblomstring i løpet av klodens varme perioder. Siden 1850 har jorden blitt 1,3 grader varmere, noe som bare har hatt en positiv effekt på menneskenes liv og velferd. Professor Curry er ikke redd for å si at klima­vitenskapen ikke lenger er basert på seriøs forskning, men er blitt pseudo­vitenskap, der det handler om karrierer, stipendier, inntekter og fast ansettelse i akademia. Hvis du er enig i undergangs­fortellingen, gjør du karriere og suksess. Hvis ikke, er du død. Curry etterlyser en profesjonell og fordomsfri viten­skapelig debatt. «Uenighet er livets salt i viten­skapen», sier hun.

Med den aktuelle klima­meldingen fra energi­departementet har hun nå fått debatten, men bare ledsaget av hat, fordømmelse og avvisning. Den saklige og fordomsfrie klima­debatten er i hardt vær, ikke minst fordi klima­aktivistene har merket at velgerne i vestlige demokratier er i ferd med å innse at de har blitt lurt og bedratt av de gylne løftene om det grønne skiftet.

Som følge av den grønne voldtekten av samfunnet holder Europa på å bli kjørt i senk sammenlignet med USA, Kina og India. I dag får både Tyskland og Spania rundt 55 prosent av strømmen fra vind- og solenergi. Tyskland har lagt ned kjerne­kraft­verkene. Spania er i ferd med å legge ned sine. Den samme trenden ser vi i hele EU. Resultatet er strøm­brudd, skyhøye energi­priser og en gigantisk import fra Russland, som kan finansiere hele sitt ukrainske felttog med de mange kjærkomne energi-euroene.

I 2008 var økonomiene i eurosonen og USA på samme nivå, mens USAs BNP per innbygger i dag er nesten dobbelt så høyt som Europas. Mens USA utvant skifergass og investerte i innovasjon og vekst, valgte Europa å skattlegge seg til en oppbremsing av økonomien. Europas teknologiske elite­selskaper er Siemens, Vestas og Ørsted. USAs er Apple, Google, Microsoft, Amazon, Nvidia og Open AI. De fire største amerikanske selskapene er mer verdt enn alle de 402 selskapene på børslisten MSCI Europe.

Da europeiske politikere for 20 år siden svelget Al Gores undergangs­fortelling, der han lovet seks meter havstigning, slutt på snø og is og mer hungersnød, var det jo fordi undergangs­fortellingen tilbød nye måter å kontrollere velgerne på. For hvis det er sant at bedre klima avhenger av den enkelte borgers matvaner, klesdrakt, transport­mønster og energi­forbruk, må det også være sant at en regjering – for klimaets skyld – detaljstyrer borgernes atferd fra vugge til grav. Og det gjør de. Bekjennelsen til undergangs­doktrinen har gitt politikerne den heteste drømmen på sølvfat: formynder­staten.

Vi trenger et folkelig opprør som gjen­innfører sunn fornuft, saklig skepsis og dømmekraft i klima­debatten. De første politikerne er i ferd med å luske seg ut av klima­bakdøren. La oss håpe at den modige og nøkterne rapporten fra det amerikanske energi­departementet motiverer mange flere til å følge etter. Vi må snu klima­kajakken. Ellers venter bare fattigdom og nød.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.