Danmark skal huse våpenfabrikker for Ukraina, og onsdag kunngjorde statsminister Mette Frederiksen at Danmark vil anskaffe langdistanseraketter. Reaksjonen kom prompte fra den russiske ambassadør Vladimir Barbin, som anser den danske beslutningen som veien til en farlig spiral av eskalering i Østersjøen. Dette er det velkjente sikkerhetsdilemmaet som også har utløst krigen i Ukraina. Det som for oss er en måte å sikre oss selv på, er en trussel mot andre. Og vice versa.

Danmark er et av de europeiske landene som står fremst i konflikten med Russland, men er samtidig et av de svakeste leddene i kjeden. Det er virkelig dårlig småstatspolitikk i en stormaktsrivalisering når man ikke har de andre NATO-landene 100 prosent bak seg. Den som lever i skjul, lever best. Nå fokuserer Russland i stedet skarpt på lille Danmark.

Hvor er den offentlige debatten om risikoen ved denne kursen? Hvor er diskusjonen om hvorvidt Danmark har den nødvendige ryggdekningen fra sine allierte til å påta seg en så eksponert rolle som spydspiss?

Som i de foregående årenes debatter om Ukraina-krigen blir de avgjørende spørsmålene sjelden eller aldri stilt av hovedsatrømsmediene, deres journalister og ekspertene de henter inn.

Den store tausheten

Flemming Rose har levert en knusende kritikk av den danske mediedekningen av Ukraina-krigen i Ræson. Hovedpoenget hans er enkelt: Det har ikke vært noen reell debatt i det hele tatt.

Mediene har fullstendig sviktet sin grunnleggende rolle som samfunnets kritiske vaktbikkje. De er forvandlet til logrende hunder for myndighetene.

Det er selvfølgelig forståelig at danskene ønsker Ukraina det beste. Men pressens rolle er ikke å fungere som regjeringens megafon. Mediene skal stille de ubehagelige spørsmålene, utfordre de offisielle forklaringene og granske hvordan skattebetalernes penger blir brukt. I stedet har dansk journalistikk vært preget av en ukritisk medløperholdning.

Rose sammenligner situasjonen med den kalde krigen, da trusselen mot Danmark var langt større enn i dag. Men debatten var friere. I dag er faren mindre, men tausheten er total. Den gang var det en aktiv opposisjon i form av venstresiden og fredsbevegelsen, som hele tiden presset regjeringen til å forklare og begrunne sin politikk. Denne kritiske motvekten har vært helt fraværende under Ukraina-krisen.

Konsekvensen er åpenbar: Politikere og eksperter har kunnet slippe unna med å si hva som helst, så lenge det passet inn i det aksepterte narrativet. Så lenge man ropte «Slava Ukraini!» høyt nok, kunne man tilsynelatende si hva som helst uten å bli utfordret.

Kritiske røster er blitt stemplet som putinister eller beskyldt for å undergrave Ukrainas kamp. Dette har skapt en situasjon der man nærmest blir betraktet som en forræder hvis man stiller spørsmål ved den offisielle linjen. Skulle Putin en dag påstå at 2+2=4, ville det øyeblikkelig bli stemplet som et farlig russisk narrativ.

Rose påpeker at denne ensrettingen har gjort det umulig å forklare dagens situasjon. Statsminister Mette Frederiksen har gjentatte ganger proklamert at det ikke finnes noe alternativ til ukrainsk seier, uten noensinne å bli utfordret på denne kategoriske påstanden.

Nå viser virkeligheten seg å være mer komplisert enn den offisielle fortellingen, og mediene står hjelpeløse tilbake.

Realismens ubehagelige sannheter

Særlig realistene er blitt ekskludert og hånet. Men spådommene deres om krigens utvikling har dessverre holdt stikk:

Russland er ikke kastet ut av Ukraina, tvert imot har Russland overtaket.
Russland har ikke mistet evnen til å true andre land, tvert imot er Russland nå en større trussel enn før krigen.

Den liberale verdensordenen er ikke revitalisert, tvert imot er Vesten blitt svakere og mer alene, og ikke-vestlige stater har funnet sammen i allianser.

Sanksjonene har ikke hindret Russland i å føre krig, tvert imot er flere europeiske land i energikrise, selv om de kjøper gass for større beløp fra Russland enn de gir i bistand til Ukraina.

Vesten har ikke styrket muligheten til å projisere makt globalt, tvert imot har tradisjonelle alliansebånd blitt svekket, for eksempel med India.

Og så videre …

Denne utviklingen var ikke uforutsigbar for dem som så nøkternt på konflikten fra begynnelsen av. Men advarslene deres ble avfeid som «russiske narrativer».

Villemoes og dobbeltmoralen

Mange eksempler kunne nevnes. La meg bare nevne journalisten Søren Villemoes fra Weekendavisen som en representant for det problematiske i dansk krigsjournalistikk.

Han har vært svært iherdig i sin kritikk av realistene. Samtidig skrev Villemoes selv optimistiske artikler om Ukrainas sjanser i krigen, inspirert av analytikere som Lawrence Freedman, som tok grundig feil i sine vurderinger.

Da det begynte å gå dårlig for Ukraina, var Villemoes bemerkelsesverdig taus. Han skrev ikke kritisk om dem som hadde trodd at Russland kunne kastes ut av Ukraina. Han gikk ikke i rette med dem som trodde at sommeroffensiven i Ukraina ville bli en suksess, eller dem som i likhet med Lloyd Austin mente at krigen ville frata Russland muligheten til å true andre land. Men det er selvsagt mye lettere å kritisere dem som så svart på fremtiden enn å forholde seg til dem som malte den lyserød.

Mønsteret er tydelig: Villemoes angriper «realistene» – dem som han og folk flest ikke liker –, men skåner sine likesinnede venner. Det er ikke god journalistikk. Hans selektive objektivitet og partiske nøytralitet er symptomatisk for medienes grunnleggende problem.

I stedet må det overlates til andre enn godt betalte journalister å skrive om realitetene i Ukraina-krigen, som for eksempel Uffe Kaels Auring.

Gruppetenkning i frontlinjen

Danmarks rolle i Ukraina-krigen krever åpen debatt. Vi har plassert oss så langt fremme i konfrontasjonen med Russland at vi risikerer å stå alene ved en eskalering. Det var ikke akkurat en klok strategi å utfordre en stormakt – som har avanserte våpen (inkludert 6000 atomvåpen) og evnen til å føre ødeleggende hybridkrig – uten først å sikre seg bred alliert støtte.

Gruppetenkning i krisetider kombinert med en spydspissrolle er potensielt katastrofalt. Nå står vi voldsomt eksponert for russiske motangrep, samtidig som fraværet av debatt gjør det mye vanskeligere å manøvrere klokt i den farlige situasjonen vi selv har vært med på å skape.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!