Monarkiets legitimitet i et moderne demokrati hviler på en uskreven kontrakt: Kongehuset skal være en samlende og nøytral kraft, hevet over den daglige politiske striden, i bytte mot folkets respekt og apanasje.

Men over tid har det norske kongehuset gradvis beveget seg bort fra denne rollen. Gjennom en rekke verdivalg og en stadig tydeligere politisk slagside, fremstår Kongehuset i dag mindre som et symbol for hele nasjonen, og mer som en representant for en spesifikk, progressiv elite.

Et monarki skal forene, ikke splitte. Likevel har vi sett hvordan sentrale medlemmer av Kongehuset har omfavnet politisk betente saker på en måte som utfordrer nøytralitetslinjen. Kronprins Haakon har ved flere anledninger holdt innlegg på World Economic Forum i Davos, en arena som av mange ansees som høyborgen for en globalistisk elite med en agenda som ofte står i motstrid til nasjonale interesser.

Samtidig har kongefamiliens engasjement i klimasaken beveget seg fra en allmenn bekymring for naturvern til en omfavnelse av en spesifikk politisk og ideologisk plattform. Dette skaper en situasjon der monarkiet tar side i en av vår tids mest polariserende debatter, og dermed støter fra seg store deler av det folket de er ment å representere.

Mens vanlige nordmenn har kjent på økte levekostnader, har historier om Kongehusets forbruk skapt en følelse av avstand. Diskusjoner om kostbare oppussingsprosjekter og en apanasje som er skjermet fra den økonomiske virkeligheten folk flest står i, tærer på den folkelige velviljen.

Respekten for Kongehuset er fortsatt til stede, men den er ikke lenger en selvfølge. Den tidligere ærbødigheten er i ferd med å bli erstattet av en kritisk distanse. Problemet er ikke de formelle pliktene – de utføres upåklagelig. Problemet er de uformelle signalene som sendes ut: signalene om at Kongehuset verdimessig har valgt side, og at den siden ikke nødvendigvis er den samme som flertallet av det norske folk.

Et monarki kan ikke overleve som et symbol kun for den urbane eliten. Uten en dypere forankring i hele folkets verdier og virkelighet, risikerer Kongehuset å redusere seg selv til en ren seremoniell kuriositet, og miste den siste resten av sin relevans.