Det er et historisk paradoks at ideer sjelden dør. De kler seg om, bytter språk, endrer symboler – men de kommer tilbake.

Kommunismen, som på 1900-tallet styrtet en hel verdensdel ned i tyranni og økonomisk ruin, er i ferd med å gjenoppstå. Denne gang ikke under hammer og sigd, men under logoer fra FN, EU og World Economic Forum. Prosjektet heter «Agenda 2030» og «The Great Reset». Løftet er like forlokkende som det er dystert: Du skal ikke eie noe – og du skal være lykkelig.

Sosialdemokratiets bratte skråplan

La oss ta det fra begynnelsen. Sosialdemokratiet ble bygget på en blanding: markedsøkonomi og statlig omfordeling. Det skulle gi trygghet, men bevare frihet. Over tid ble balansen skjøvet. Staten vokste, skattetrykket økte, byråkratiet ble samfunnets viktigste motor. Markedet fikk leve, men stadig på statens nåde.

Her lå frøet til sosialismen. For når staten først tar rollen som forsørger, blir den også arbeidsgiver, moralinstans og planlegger. Vi har sett denne utviklingen i Norge: en velferdsstat som stadig vil mer, griper mer, regulerer mer. Friheten blir stående som en formalitet, men reell autonomi svekkes.

Neste steg er logisk: Staten – eller «fellesskapet» – skal eie, forvalte og fordele alt. Dette er kommunismens kjerne. På 1900-tallet ble den innført med bajonetter. På 2000-tallet innføres den med klimamål, identitetspolitikk og digitalisering.

Den nye kommunismen: mykere språk, samme substans

Det mest geniale med The Great Reset er språket. Man snakker ikke lenger om klassekamp, men om «bærekraft». Man maser ikke om proletariatets diktatur, men om «global styring» og «verdensborgere». Man lover ikke lenger paradis på jord, men «en inkluderende, rettferdig og grønn fremtid».

Men bak ordene ligger det samme prosjektet: å avskaffe privat eiendom som fundament. Når du ikke eier noe, er du heller ikke fri. Du blir en leietaker i eget liv. Tilgangen til bolig, transport, energi og mat blir betinget av systemets velvilje. Alt kan gjøres «smart», digitalt, overvåket. Og du selv? Du skal være «lykkelig» – fordi systemet forteller deg at lykke ikke lenger handler om eierskap, selvstendighet eller familie, men om å tilpasse seg.

Det er en ny form for kommunisme – ikke brutal og voldelig som i Sovjetunionen, men teknokratisk, byråkratisk og «vennlig». Men vennligheten er en ferniss. For bak smilet skjuler det seg samme logikk: Individet underordnes, kollektivet defineres ovenfra, og makten samles hos et fåtall som mener å vite bedre enn folket selv.

Europa som laboratoriet

EU er i dag det tydeligste eksempelet. Unionen fungerer stadig mindre som et samarbeid mellom nasjoner og stadig mer som et overnasjonalt system med ambisjon om å planlegge økonomi, energi og migrasjon i detalj. Green Deal, energipolitikken og migrasjonspakkene bygger på én tanke: Nasjonal selvbestemmelse er gammeldags, løsningen ligger i global styring.

I Norge ser vi konturene i små grep: energipolitikken som binder oss til EUs kvotesystem, skatte- og avgiftssystemet som gjør det stadig dyrere å eie egen bolig eller bil, reguleringer som tvinger frem avhengighet av statlige støtteordninger. Hver enkelt reform virker rimelig i seg selv. Summen er at staten ikke bare er vår forsørger, men også vår formynder.

Illusjonen om trygghet

Kjernen i dette prosjektet er psykologisk. Folk flest ønsker trygghet. Når systemet lover at du skal være lykkelig uten å eie, fristes mange til å tro på det. For eiendom krever ansvar, frihet innebærer risiko, selvstendighet er krevende. Løftet om en verden uten ansvar, uten eiendom, uten kamp for tilværelsen – det kan klinge forlokkende.

Men dette er nettopp kommunismens gamle bedrag. Det som loves som trygghet, blir fangenskap. Du eier ingenting, men noen eier alt på dine vegne. Og disse noen er ikke fellesskapet, men en ny elite av byråkrater, teknokrater og «partnere» i internasjonale fora.

Et spørsmål om mot

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om vi skal tillate velferdsstaten. Det har vi allerede gjort. Spørsmålet er hvorvidt vi aksepterer glidebanen videre – fra sosialdemokrati til sosialisme, og fra sosialisme til en ny kommunisme i grønn og digital drakt.

The Great Reset er ikke en nøytral visjon. Det er et maktprosjekt. Og det er et prosjekt som bare kan lykkes dersom folk flest lar seg lulle inn i tanken om at frihet er farlig, mens avhengighet er lykke.

Historien har vist oss hva som skjer når man ofrer eiendomsrett, autonomi og nasjonal selvbestemmelse. Likevel står vi her igjen, med gamle ideer pakket inn i nye klær. Den store tilbakestillingen er ikke et sprang inn i fremtiden. Den er en regresjon – tilbake til den samme totalitære logikken som ødela en hel verden i forrige århundre.

Spørsmålet er enkelt, men avgjørende: Vil vi eie våre liv – eller vil vi leie dem fra staten?

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!