Talløse kommentatorer har de siste dagene betegnet mordet på Charlie Kirk som et politisk vendepunkt, men hva menes med det? Logisk sett betyr vendepunkt at man har passert en grense hvor det ikke er noen vei tilbake.

En av de mest oppsiktsvekkende konsekvensene av mordet er at fremtredende konservative kommentatorer som Dave Rubin og Megyn Kelly har gitt opp ethvert håp om å komme til noen forståelse med ledere og aktivister i det Demokratiske partiet.

Under en samtale i Rubins TV-show nylig virket de begge skremt av erkjennelsen av at Demokratene har utviklet seg til å bli en volds­organisasjon der lederne åpent tar til orde for fysiske angrep på sine politiske motstandere. Dette er ikke noe nytt fenomen, for radikaliseringen har pågått det siste tiåret. Det er derimot nytt at Republikanske talspersoner har tatt konsekvensen og innsett at de er nødt til å sette hardt mot hardt hvis de vil overleve.

Hvis noen hadde trodd at Demokratene ville besinne seg og tone ned sine ville beskyldninger mot Republikanerne om «hvitt over­herre­dømme» og «fascisme», må de tro om igjen. Demokratene fortsetter med en retorikk som de åpenbart tror vil kunne skaffe dem flertall ved neste års kongressvalg og president­valget i 2028. Det blir et interessant eksperiment og en lærepenge for hele den vestlige verden: Kan man i et demokratisk samfunn overbevise et flertall av velgerne bare ved å lyve om og forfølge sine politiske motstandere?

Det må Demokratenes valg­strateger åpenbart mene, for lederne deres har ikke mildnet sine anklager det minste etter mordet på Charlie Kirk. Hvis man vil ha bevis, kan med fordel lytte til Senatets utspørring av FBI-direktør Kash Patel. Demokratiske senatorer som Cory Booker og Adam Schiff kokte av hat mot Patel, som de beskyldte for alle slags angrep.

Som noe nytt oppfordret flere Republikanske senatorer FBI til å avdekke hvem som finansierer venstre­volden. Tro ikke at vel­organiserte terror­grupper som Antifa, Black Lives Matter og pro-Hamas-aktivistene på amerikanske universiteter har oppstått av seg selv. Noen betaler for aktivitetene deres. Noen gir dem penger for å gå på gaten, og noen betaler lønningene til lederne deres.

Visepresident JD Vance er på det rene med situasjonen. Under en opptreden i TV-showet som Charlie Kirk ikke lenger kunne være ankermann for, tok han bladet fra munnen.

Det kan ikke, sa han, være noen samhørighet [unity] med dem som lyver om hva Charlie Kirk sa for å unnskylde mordet på ham. Og det kan ikke, fortsatte han, være fred med dem som finansierer venstre­volden.

Vance nevner ikke hvem han tenkte på, men det gjør mange andre, og interessen er særlig rettet mot den gamle nazi­­kollaboratøren George Soros og Ford Foundation.

Hvilken lovhjemmel vil myndighetene påberope seg for å gå etter de hjemlige terroristene? Det spekuleres i RICO – Racketeer Influenced and Corrupt Organisations Act fra 1970 – som ble vedtatt for komme mafiaen til livs. Kanskje kan loven nå aktiveres for å bekjempe det svarte penge­nettverket som finansierer venstre­terrorismen.

For øvrig må jeg igjen advare mot å stole på danske mediers beskrivelse av amerikansk politikk. Det er løgn og bedrag, og beregnet på å føre de godtroende bak lyset.

I det siste har Berlingske prøvd å overbevise sine gjenværende lesere om at Charlie Kirks venstre­ekstreme morder meget vel kan være tilhenger av Donald Trump, og at ugjerningen derfor blir et problem for presidenten og hans støttespillere.

Jeg vet ikke om Berlingske får penger fra George Soros, men jeg er sikker på at han gjerne ville gitt en skjerv hvis de ringte fra Pilestræde.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.