Før valget brøt det nok en gang ut en debatt om hva den gigantiske, grønne «energiomstillingen» som Stortinget har dedikert seg til, egentlig vil koste norske skattebetalere. Det er ikke første gang tall fra regjeringen blir etterlyst, men denne gang var det ikke mulig å ignorere spørsmålet. Det kom nemlig fra Sylvi Listhaug i beste sendetid, og hver gang Støre blir spurt om kostnader for «grønt skifte», ser han ut som sistemann på tapende lag i kanonball.

Det er hyggelig at Fremskrittspartiet endelig interesserer seg for dette spørsmålet – ti år etter at jeg stille det internt og ble bedt om å slutte med klimakritikken, ettersom vitenskapen var klar. Christian Tybring-Gjedde var også opptatt av dette spørsmålet, og se hvordan dét gikk. Ting tyder imidlertid på at FrP-ledelsen endelig er blitt opptatt av fakta, matematikk, økonomi og denslags, så gratulerer og velkommen etter. Og det faktum at Støre-røra til og med nekter å anerkjenne spørsmålet, bør vel få alle alarmklokker til i kime. «Stortinget er enige om at klimamålene må nås. Så dét, så!» Som om dét er svar på spørsmålet.

To beregningsmetoder og mye usikkerhet.

FrP regnet ut to kostnadsalternativer, basert på økonomiske estimater for kutt av et tonn CO₂: I lov-proposisjonen om klimamål fra 2022 står det at marginalkostnaden anslås til 6300–8350 kroner per tonn, og man ender på en pris på mellom 180 og 240 milliarder årlig frem til 2050. Sekundært opererer SSB med en kuttpris på 2900–12.300 kroner per tonn, en variasjon som egentlig bare beviser at kostnadene er helt i det blå. Men SSB opererer med snittpris for kutt på 5080 kroner per tonn.

Alt i alt har FrP landet på en pris på 170 milliarder kroner i året for å redusere utslippene av plantenæring med minst 70–75 prosent i 2035 sammenlignet med 1990. Det betyr at de neste ti årene skal staten sløse bort 1750 milliarder kroner på klimahysteriet. Regner vi videre frem til 2050-målet, snakker vi 4375 milliarder kroner. Og det er altså basert på lave, offisielle gjennomsnittstall. Ren galskap, men stopp: Det blir verre!

Tenk på et tall

Det har seg sånn at samfunnseksperimentet «lavutslippssamfunnet» er et politisk fantasifoster uten det minste empiriske grunnlag. Det finnes ingen prøveforsøk som viser at å drive et moderne samfunn med energi fra vind og sol, faktisk er praktisk, teknologisk, fysisk, matematisk og økonomisk mulig. Derfor finnes det heller ingen sikre data å ta utgangspunkt i: Alt tallmaterialet mangler. Det er også godt dokumentert at noen kutt er enkle og billige (som å kutte ut kullkraftverk), mens kuttene blir dyrere og dyrere etter hvert som man nærmer seg målet.

Norge er verdens mest elektrifiserte land og har aldri hatt noen kullkraftverk å kutte. Hvis politikerne våre var ærlige og regnet inn skogen i det famøse «klimaregnskapet» (som heller ikke er basert på fakta, men på gjetning og antagelser), ville klimamålene våre være nådd. I stedet har norske politikere med klimapanikk dedikert seg til å gjøre de dyreste kuttene i verden gjennom å «avkarbonisere» industriprosesser, byggeplasser og all samferdsel, inklusive lastebiler, ferger og fly, samt å starte gigantiske prosjekter for å fange og lagre plantenærings-forurensningen.

Disse «vanskelige kuttene» vil presse prisene for kutt kraftig opp i årene som kommer, i den grad at det kanskje skremmer resten av Europa fra å begå samme dumskap. Men fortsatt vil det ikke være mulig å skape nullutslippssamfunnet, hvor fossil energi er overflødig, og da ender man med en ganske skremmende fasit:

En samfunnsøkonomisk bombe basert på selvbedrag

Klimapolitikken kan i prinsippet koste Norge uendelig med penger, fordi målene i utgangspunktet er uoppnåelige. Og all denne innsatsen og pengebruken er uansett helt meningsløs, gitt at USA har kansellert hele klimasaken, og hverken Kina, India, Afrika, Sør-Amerika, Russland eller Midtøsten har noen som helst planer om å stoppe bruken av naturens billige og lett tilgjengelige fossile hydrokarboner. Norges klimapolitikk er et galehus, understøttet av at pasientene lider av klimapsykose og hverken kan eller vil forholde seg til omverdenens virkelighet.

I stedet for å ta virkeligheten inn over seg, tar Stortinget enhver fiasko til inntekt for at man «ikke har prøvd hardt nok og brukt nok penger», og derfor må man eskalere innsatsen for å redde klimaet. Men bare til informasjon: Det finnes mye vitenskap bak klimaendringer, men ingen vitenskap bak klimatiltakene. Det finnes ikke noe internasjonalt prøveprosjekt over lengre tid med et ekte samfunn som beviser at «grønt skifte» er mulig. Alt er antagelser, vanetenkning, gruppetenkning og selvoppfyllende profetier.

Spørsmålene rundt klima-kostnader er ikke av ny dato. I 2022 spurte jeg Finansdepartementet om de har noen kalkyler – all den tid det er de som utformer statsbudsjettet. Svaret var at de ikke hadde noen tall, og de var heller ikke interessert i å finne noen tall, fordi Stortinget hadde bestemt at «klimamålene må nås». Av det kan man trekke konklusjonen at statsbudsjettet er fiksjon og basert på dobbelt bokholderi, men tips til Stortinget avstedkom ingen interesse.

Professor utfordrer Klimautvalget 2050

Øystein Sjølie er ansatt ved Høgskolen i Innlandet, utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo og autorisert finansanalytiker fra Norges Handelshøyskole. I 2024 utfordret han Klimautvalget 2050 sin unnskyldning for ikke å analysere kostnadene for «grønt skifte». Klimautvalget 2050 ble nedsatt av regjeringen og hadde som mandat å utrede hvilke veivalg Norge står overfor for å nå målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050.

Symptomatisk nok besto ikke dette mandatet av å analysere realismen i energiomstillingen, hvorvidt dette er teknologisk mulig, om det er gjennomførbart, om det er lurt å gjøre det med slikt hastverk, om det finnes noen suksessempiri å støtte seg på, om det faktisk vil gjøre noen forskjell for jordens klima, om hva som kan gå galt eller hva det vil koste. Dét var tabu.

Ifølge mandatet skulle Klimautvalget vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn «på en mest mulig kostnadseffektiv måte», samt at «Utvalget skal vurdere måloppnåelse og nytte i forhold til den samfunnsøkonomiske kostnaden.» Altså det samme som den tyske riksrevisjonen har gjort i en rekke rapporter, og som advarer kraftig mot «grønt skifte». Vurdering av kostnader lå dermed inne i bestillingen da utvalget ble utnevnt i august 2021.

Utvalget leverte sin NOU-rapport til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen 27. oktober 2023, og det er altså denne rapporten Sjølie kritiserte – ikke fordi den manglet all kritisk analyse, men fordi rapporten ikke inneholder noen kostnadsoverslag, og dét er tross alt Sjølies fagfelt. Klimautvalget presenterte ikke noe anslag over kostnadene ved å legge ned Norges viktigste og mest lønnsomme næring, oljesektoren.

Dyrt å kutte, men dyrere å unnlate å gjøre det!

Leder av Klimautvalget 2050, Martin Skancke, (nei, ikke han med rallycrossbilene) hadde naturligvis PR-forsvaret på plass mot kritikken med en sementert sannhet basert på et høyst uvitenskapelig grunnlag: Å la være å kutte CO2-utlsipp vil bli mye dyrere for samfunnet enn å kutte CO2-utslipp, for da vil klimaendringene løpe løpsk og ramme oss med full tyngde. Dette forsvaret kommer alle Stortingets klimapolitikere til å bruke de neste fire årene.

Denne «sannheten» er basert på en bloggpost fra IMF hvor et «lavutslippssamfunn» i 2050 vil koste under 2 prosent av verdens BNP, mens gevinsten ved mindre skader knyttet til klimaendringer blir 9 prosent. Denne «sannheten» er selve fundamentet og navet som all klimapolitikk i verden dreier seg rundt:

Vi må kutte, ellers går jorden under! 

Både Jonas og Erna er helt åpne om at energiomstillingen blir «krevende, men kostbar». De prøver ikke å skjule at grønt skifte blir dyrt, men baserer all politikk på at det blir langt mer kostbart og krevende hvis vi ikke omstiller oss. Omstillingen må gjøres, koste hva det koste vil. Det er umoralsk å tvile, og utrolig nok har næringslivet blitt med på disse premissene. Finn feilene!

Feilen er at siden ingen kan eller vil legge frem et tall for hva klimapolitikken vil koste frem mot 2050, er dette et ukjent tall. Men hva de faktiske kostnadene vil bli hvis vi ikke kutter, og klimaet dermed løper løpsk, er også et ukjent tall. Dermed har vi den corny situasjonen at politikken er basert på følgende «sannheter»:

Vitenskapen er klar på at et ukjent tall fra fremtiden er større enn et annet ukjent tall fra fremtiden!

Dette kaller lederne våre for «vitenskap». Det er så psykotisk at fakta ikke har en sjanse. Men det er altså et faktum at ingen kan forutsi fremtidens klima med sikkerhet, og ingen forskning kan slå fast hva klimaet vil gjøre eller ikke gjøre hvis vi gjør sånn eller sånn. Det er nemlig ingenting i vitenskapen som heter fremtids-empiri. Ingen kan slå fast med sikkerhet hvordan klimaet vil arte seg i år 2050 eller 2100. Det er ikke sånn vitenskap fungerer. Det eneste som er vitenskapelig sikkert, er at klimaet vil fortsette å endre seg uforutsigelig og konstant, som alltid, uansett hva vi gjør. Dét er solid vitenskap.

Ingen sikre tall i omløp, men masse penger og profitt

Når det gjelder de kostbare klimatiltakene, hevder altså politikerne at «vitenskapen er klar», mens de peker på IPCC, som slår fast at det blir varmere, og at dét er vår skyld. Den forskningen har imidlertid ingenting med klimatiltakene å gjøre. Du beviser ikke at karbonlagring fungerer ved å bevise at klimaet blir varmere. Det er heller ikke sånn vitenskap fungerer.

Likevel bare fortsetter klimapolitikken, og det fins enda en alarmklokke: Bak klimatiltakene står det nemlig ingen vitenskap, men desto flere private profitører på jakt etter de 4375 milliardene som skal brukes på å bygge klimatiltak i bytte for subsidier – og disse aksjerytterne er blitt mistenkelig gode venner med politikerne. Du kan knapt se forskjell på hvem som sitter på offentlige penger og hvem som forlanger offentlige penger for å «redde klimaet».

Kostnadene for klimapolitikk har allerede løpt løpsk, og de vil bare øke og øke – uansett om noen vil beregne dem eller ikke. Dette er også et direkte angrep på petroleumsindustrien som holder hele det norske offentlige velferds-korthuset oppe. Men foreløpig er ikke nordmenn flest søvnløse.

Velgerne stemte for mye mer klimapolitikk. Stortinget er ikke skremt over dobbelt bokholderi i statsbudsjettet. Riksrevisjonen sover over pengebruken på kortlivede klima-selskaper med store utbytter og null inntekter. Og Økokrim er ikke bekymret for faren for korrupsjon.

Tvangstanken om at «vi må» overskygger all logikk, fornuft og observasjon. Det er et sikkert tegn på et kollektivt massehysteri. Eller noe enda mer kynisk.