Et hjertesukk fra Yan Friis, formann i «Skjortehempens fiender»

Ny skjorte er kanskje det fineste plagget jeg vet om. Strøket, presset, stive snipper, alle knappene intakt og la-humla-suse overskuddslengde på flakene som må stappes så langt ned i buksene at de også forhindrer lårgnissing. Med et slikt vidunder på kroppen ønsker man å trykke folk i hendene og vinne valg. Man er i Støre-Stoltenberg-modus og bruser av velvære.

Riktignok må man plukke en og annen mikro-knappenål ut av nakken, ryggen og underarmen i løpet av dagen, men hva er vel det mot den berusende følelse av makt som skjorten signaliserer:

Her kommer en kar som ikke går av veien for en Martini midt på lyse dagen! (Ja, når sant skal sies burde han ikke gå, men fraktes i limousin.)

Problemet med nye skjorter er at de bare virker i noen timer. Vel hjemme fra en ekspansiv og avgjørelsesrik arbeidsdag river den umiskjennelige lukten av august i nesen (” Det er alltid august under armene”, for å sitere Roy Harper), og man føler seg ikke fullt så fjong. Dessuten er skjorten rynkete og skjevsittet.

Et prakteksempel på rett fra skjorteskuffen. En flunkende ny skjorte, avslørt av brettespor tvers over lommen. Selv statsministre kan tillate seg det. Og et stykke kake, selvfølgelig.

Kneppingen går ikke lenger som en snorrett forlengelse av gylfen, og flakene er på vei opp, de ligger som begynnende Arnardo-telt rundt midjen.

Neste morgen er det tilbake til T-skjorten og ståplassen på bussen mot en arbeidsdag der ingen ønsker dine råd. Med mindre du har et ess i ermet, eller i skapet: Enda en flunkende ny og plastpakket skjorte full av mikronåler.

Det blir dyrt å være ekspansiv hver dag. Derfor opplever de færreste denne mandige lykkefølelsen mer enn noen få ganger i året. Enkelte vil kanskje innvende at kombinasjonen strykejern/strykebrett gjør underverker. Og det kan de har rett i, hvis det innebærer at de har en kone til å betjene verktøyet.

Likevel, selv ikke den beste strykefrue greier å få skjorten til å gjenoppstå som den var, herreekviperings-fersk. Stiv med harde bretter, og en sånn grov, spjærende, nesten syngende lyd hvis du førte neglen over stoffet.

Nå skal man ikke være kravstor. Det holder å være innbilt president, statsminister eller multimilliardær og Sveits-turist noen få ganger i året. Resten av tiden er det helt OK at man nøyer seg med å opptre som en å regne med, en kar som ikke går av veien for en heltedåd eller to, og som kommer med forbausede utrop eller anerkjennende mumling (Som Hm. eller Se det!) når han leser de mest esoteriske sidene i Dagens Næringsliv eller Morgenbladet. Da er pen, nystrøket skjorte en forutsetning, og tilstrekkelig.

Denne skjorten er hentet fra strykeskapet, som man ser. Ikke helt butikkfersk, altså, men brukerens fremstilling av seg selv som hundevenn med ganske dyre Ray-Bans, kompenserer noe.

Disse virker heller ikke mer enn noen få timer, og etter en del runder i vaskemaskinen (særlig på 60 grader, en hyppig feilinnstilling forårsaket av herrer som tror at 60 og høyere angir «svært ren», mens ynkelige 30 f.eks. betyr «lurvete, snart Fretex») begynner begynnelsen på splitten mellom flakene å havne over beltet – for litt plumpe herrer innebærer det ufrivillig fremvisning av navle (og ikke minst navlelo), særlig ved sitting i kantine og på buss. Men skjortene er i hvert fall glatte og pene.

Foruroligende mange menn er ikke klar over hvor avhengige de er av sine ektefeller/samboere. De enfoldige idiotene kaller skjorteskapet for strykeskapet, og er overbevist om at hvis de henger et krøllete plagg inn der, vil det som ved et trylleslag være oppsatt med de skarpeste bretter neste morgen – herrenes svar på tannfeen, altså.

De får en hard oppvåkning. Vær du sikker. Deres tog er gått.

Vi andre står overfor det evige spørsmålet, stilt helt siden fikentreets morgen, hvordan får de det til? Strykekonene, altså. Ja, for det hender jo at fruer ikke er hjemme, eller at de er generelt grinete eller at de har mensen så du får lyst til å gi dem en europall sanitetsbind til jul.

Da står du foran sannhetens øyeblikk: I høyre hjørne: Mannen og hans ualminnelig krøllete, men rene skjorte, i venstre hjørne: Strykebrettet og det fresende varme strykejernet. Det er en titanenes kamp, menneske mot maskin, og det ender like sørgelig hver gang.

Hvordan stryker man den fordømte skjorten!? Én ting er at man slåss mot strykebrettet, som har fluktstolens gjenstridige og humørsyke egenskaper. Svært uheldig når det kombineres med glødende, løpsk strykejern innstilt på bomull. Selv når strykebrettet ikke velter eller klapper sammen, krever det alt for mye av din oppmerksomhet.

Brettet er så forrædersk mykpolstret at jernet ramler og sneier armen din hver gang du setter det fra deg for å legge skjorten bedre til rette – noe du må gjøre hele tiden, for den ligger ALDRI til rette! Brettet (eller skjorten) har helt feil form, det eneste som med hell kan legges eller træs på et strykebrett er grytekluter, servietter, korte skjerf, drosjekvitteringer og en litt trang poncho.

Hvordan klarer kvinnene å få ermene til å bli like glatte PÅ BEGGE SIDER. Hvordan unngår de rynker rundt lommen? Skal kraven brettes ut når den strykes og så brettes på plass (og eventuelt strykes på nytt, nå med kraft), eller skal den være nedbrettet hele tiden?

Et bilde på hvordan man føler seg etter tre hektiske timer i nyutpakket skjorte. Roy Harper har helt rett: Uansett hvilken måned vi befinner oss i, vil det alltid være august under armene.

Og hvorfor har ikke strykejernene en slags liten livbåt, et miniatyr-strykejern, hengende bak, som man kan benytte mellom knappene? Og hvem i all verdens rike oppfant den meningsløse HEMPEN mellom skulderbladene!!!

På gammeldagse skjorter fantes ikke hemper, der var ryggstykket desserten for oss som svingte strykejernet med hårdnakket motvilje; vi så frem til ryggen, nemlig! Nå er bakstykket plutselig blitt aller vanskeligst.

De har laget sånne liksom-stilige bretter på stoffet også, inn mot og ut fra hempen. Jeg forsøkte en gang å varme opp hele området, og så trampe på det med tempererte lakksko. Det hjalp ikke det heller.

Skjorteermene med sine motbydelige pyntebretter og sløsete stoffoverskudd inn mot mansjettene er også en forbannelse. Ermene ber om å bli skrukkekrøllestrøket etter alle kunstens regler! Du må jo ha doktorgraden i strykejern – og være kvinne for å gjøre plagget kvalifisert for en plass i strykeskapet.

Jeg tror ikke det er meningen at menn skal stryke skjorter. Teknikken er høyst sannsynlig en genetisk greie som bare kvinner og homofile har. Det er greit nok, men det setter oss under press. Vi menn må, i voksen alder, gjøre som mora vår (eller kona, da) sier, ellers blir det T-skjorte og olabukser nå igjen, og det på det viktige styremøtet til og med.

De som verken er gift eller har en veldig god homofil venn, må sette av halve årslønnen til vaskeriregninger og hyppige skjortekjøp. Og der gjelder ikke noe skattefradrag, nei.

Hvis det bare var noe menn kunne, som kvinnene hadde bruk for, så man kom i en forhandlingsposisjon. Etter 73 år begynner jeg å innse at det ikke er det. Og den erkjennelsen er så tung at det bare finnes én kur:

I morgen skal jeg kjøpe meg ny skjorte.

(Ved en senere anledningen skal vi ta for oss den undervurderte øvelsen: Hvordan å sy i en knapp. Med undertittelen: «Nei, man kaster ikke skjorter som mangler en knapp».)