Knust eller kunst?

Etter at sommeren er over starter kunstgalleriene med nye mønstringer. Utstillerne kan være kjente, eller vise verker for første gang. Uansett ung eller etablert, så er ikke alle utstillinger verd å se, eller anmelde. Men enkelte ganger er utstillingsmaterialet i seriøse gallerier så under pari at det trengs en realitetsjustering. Her tenker jeg på utstillingen til Eirik Senje i Galleri K på Skillebekk i Oslo.

Det er uvanlig at Galleri K mønstrer en så elendig samling arbeider. Her skorter det både på malerisk kvalitet og tematisk mening. Eirik Senje er ikke engang en amatør som streber mot kunstnerisk profesjonalitet. Han famler rett og slett i kunstfaglig blinde. Kunstneren sier selv at «Arbeidet mitt er praksisbasert. Praksisen er samspillet mellom språk, idé, bilde og form». Hvor samspillet mellom språk, idé, bilde og form blir synliggjort i disse objektene, må man være spåmann eller trollmann for å finne.

Nå er det ikke så mange titler å forholde seg til på verkets nivå, hovedsakelig material-spesifikasjoner og mål. Heller ikke gir utstillingstittelen «Sol» noen holdepunkter, skjønt det i enkelte objekter er tegnet inn noen sirkelrunde former. Kunstnerens praksisbaserte arbeid synes ikke akkurat å vise til noen form for skapende aktivitet. I flere av arbeidene ser vi tvert imot at Eirik Senje prøver å knuse partier av billedflaten. Materialet her er hardgips, som kunstneren med riktig verktøy kan knuse slik at bestemte områder av billedflaten kan fjernes.

Det er mulig at kunstneren synes slike knuseeffekter er artistiske og utforskende, men metoden hører vel mer hjemme i barnehagen enn i et kunstgalleri. Gjennomgående mangler de utstilte objektene visuell styring og tematiske tyngdepunkter, som om kunstneren ikke vet hvor han vil hen, eller når han skal avslutte. Nettopp det å avslutte har i alle fall ikke undertegnede noen problemer med.

Her er det passende å sette punktum med et Eirik Senjes objekter, nemlig «Return to Sender», som er et papprør overtrukket med svartmalt plast satt opp mot veggen. Den typen jobb burde Galleri K. ha gjort for lenge siden, nemlig å returnere hele Senjes utstilling tilbake til kunstneren.