Etter at Trump har avlyst klimapolitikken og Bidens inflasjonsdrivende «Inflation Reduction Act» (som lovet et dryss skattepenger til enhver aksjerytter som hevdet seg opptatt av å «redde klimaet») har det gått bratt utforbakke med «grønt skifte». Så bratt at det begynner å bli vanskelig å holde styr på kollapsene.

Jeg prøver imidlertid så godt det går med artikkelserien «Den Grønne Kollapsen», som nå er på sin 31. runde. Samtidig prøver Erna og Jonas og resten av gjengen å ignorere kollapsen så godt de kan, og fullstendig overse at klima-korthuset allerede er på full fart ned, til tross for at endeløst med milliarder står parat for å holde det oppe.

Det er noe desperat over det, men hele elitens politiske ettermæle hviler på at EUs viktige gasskoloni blir en batteri-hydrogen-solskinn-vindkraftnasjon som er «Europas batteri», og hvor alle skattebetalere er dedikert til å oppfylle politikernes uoppnåelige klimamål, som igjen er utviklet gjennom den dypt vitenskapelige fingern-i-lufta-metoden.

Velgerne er fortsatt i klimatåka

Heller ikke velgerne ser ut til å ha fått med seg noe som helst av klima-kollapsen. Det er forståelig, når man sløser bort hjernen sin på NRK og Aftenposten for å slippe å bli informert. Derfor heller norske velgere mot å velge enda mer klima-tvangstanker tredd ned over lommeboken, og hvem kan undres: Selvskading har alltid vært en nøkkelingrediens i den særnorske «internasjonale solidariteten».

Bærebjelken i norsk valgkamp er nå at man IKKE skal diskutere de store og kostbare samfunnseksperimentene som definerer hele fremtiden til Norge. Her inngår f.eks. EU-imperialismen, overnasjonalitet, masseinnvandring, integreringstrolldom, islamisering, bærekraftmål, grønt skifte, sirkulærøkonomi, elektrifisering, mastersyken, samt en offentlig sektor som er ute av kontroll.

I stedet handlet valgkampen om trivielle problemer, formuesskatt nesten ingen rammes av, hvem som kan kjøpe flest stemmer i bytte for offentlig velferd, og hvem som bestemmer hvem som skal bli statsminister – og det er ikke velgerne,  hvis du skulle tro dét. Så la oss heller se på det siste innen grønn fiaskopolitikk:

Equinors Havvind-kalkun i full fart utfor stupet

I oktober 2024 kjøpte Equinor seg inn i den vaklende danske vindkraftkjempen Ørsted med friske 26 milliarder kroner – til tross for at alle tall og erfaringer allerede da viste tydelig at økonomien i havvind er forgiftet av overoptimisme og lobbyist-reklame. Det gikk som det måtte gå, og 1. september i år besluttet styret i Equinor å gå inn i en emisjon hvor Equinor vil bruke 9,5 milliarder kroner for å beholde en eierandel på 10 prosent.

For dem som ikke helt henger med på finanslingo: Emisjon betyr at du trenger mer penger, fordi du har ikke nok cash. En emisjon betyr at du har brukt opp alt av cash du fikk fra børsnoteringen, og nå trenger du å utstede enda flere aksjer, så du får enda mer cash å bruke opp. Det er altså sjelden et godt tegn. Fornybarkjempen Ørsted (som lever av å selge ikke-fornybare vindmøller) er nemlig i økonomisk skvis på grunn av kostnadseksplosjon og markedssvikt.

Da hjalp det ikke at Trump-administrasjonen, (som faktisk forstår forskjellen på ekte business og pyramidespill) stanset havvindprosjektet Revolution Wind, selv om det var 80 prosent ferdigstilt og 45 av 65 havvindturbiner utenfor kysten av Rhode Island var ferdig montert.

Trumps nygamle energipolitikk rammet også Norske Equinors Empire Wind-prosjekt utenfor New York, som er et av de største havvindprosjektene utenfor USA. De fikk en stoppordre tidligere i år, men selskapet klarte å omgjøre saken gjennom utstrakt lobbyisme hvor også finansminister Jens Stoltenberg var involvert.

Det kan imidlertid være en høyst midlertidig tillatelse, for Trump reverserer nå alt av klimapolitikk i USA. Hvorfor? Fordi den ikke virker og fordi den skader samfunnet, økonomien og ødelegger energiforsyningen med ustabilitet og energipriser intet land kan overleve med.

Snipp, snapp snute for hydrogenstasjoner overalt.

Som en følge av at politikere som ikke kan noe som helst om hydrogen, bestemte seg for at hydrogen er fremtiden, ble det også nødvendig å bygge hydrogen-fyllestasjoner til alle hydrogenbilene. Dette ble riktignok forsøkt med brask og bram fra 2003 også, men hvorfor lære noe av historien? Hvorfor ikke gå for to fiaskoer for den dobbelte prisen av én?

Aksjeboblen Nel skulle bygge disse nye hydrogenstasjonene over hele Norge, og har mottatt mye støtte for å gjennomføre luftslottet. Foruten å «investere» 1 milliard kroner i høye lederlønninger og feite bonuser har de også bygget opp en fabrikk på Herøya. Nå er det slutt på det «industrieventyret» også – men bare midlertidig, ifølge finansdirektør Kjell Christian Bjørnsen. Ja da.

Problemet er naturligvis at hydrogen ikke blir noe mer medgjørlig og letthåndterbart jo større mengder man håndterer av stoffet. Det blir faktisk bare farligere og farligere, og dermed også dyrere. Hydrogensamfunnet er et fantasifoster basert på sci-fi og null risikovurdering – men klimapolitikere er ikke som ansvarlige politikere: De trenger ikke ta hensyn til fakta, vitenskap, matematikk, fysikk, økonomi, empiri, historie eller skattebetalerne. Samfunnet er deres lekestue for selvutvikling, store visjoner og hårete mål.

Prøvd og feilet, men la oss prøve biodiesel fra tømmer enda en gang!

Siden fossile hydrokarboner skal bort innen 2050, er det tvingende nødvendig å bytte ut diesel med biodiesel, så været i Kina blir bedre i år 2100. Det er imidlertid ikke så populært å omgjøre jordbruksland til drivstoffåker, så hvorfor ikke bruke restene fra norsk skogbruk? Genialt! Dessverre har også dette gått på trynet før, som med selskapet Xynergo fra 2007. Og hvem har vel glemt kollapsen i selskapet Biozin i 2023? Vel, alle ansvarlige har visst glemt dette, for det passer så dårlig med de grønne visjonene.

Statkraft har skutt inn 680 millioner kroner i fabrikken Silva Green Fuel (som ikke må forveksles med Sveriges H2 Green Steel, som har fått ti ganger så mye penger for å lage noe ingen trenger.) Silva har også fått rundt 125 millioner i tilskudd fra Enova i forbindelse med byggingen av fabrikken – som nå står i fare for å legges ned.

Full fart for klimapolitikk som ikke virker

Her i Norge fortsetter imidlertid satsingen på havvind gjennom Støres «Grønt Industriløft 2.0» fra 2022. Noe av det første Støre gjorde etter å ha tiltrådt som statsminister i 2021, var nemlig å oppheve Erna Solbergs konsesjonsstopp fra 2019. Åpenbart hadde vindkraft-lobbyen innsett at gigantutbyggingen av landvind var umulig etter de store protestene, så i stedet solgte de inn havvind som løsning til politikere. Kjøp-kjøp! Og Støre gjør alltid som vindkraftindustrien ønsker. Regjeringen fungerte til og med som lobbyist for Fosen Vindkraftverk overfor Høyesterett, uten at det skapte betenkeligheter i massemedia.

Derfor er også regjeringen fast bestemt på å virkeliggjøre sitt forsett om å «leve av å redde klimaet» og bygge ut enorme mengder havvind for skattebetalernes og strømkundenes regning. Kostnadene for havvind kan du lese mer om i denne artikkelen fra 2024. Problemet er at vindkraftboblen har sprukket i møtet med høyere kostnader og renteutgifter, og regjeringen sliter med å få noen til å dedikere seg til «havvindeventyret» uten løfter om betydelig mer subsidier enn de 30 milliardene som ligger på bordet.

Politikere later som om problemene ikke eksisterer. 

USAs snuoperasjon på klimasaken er egentlig forbausende lite omtalt av politikere og mainstream-media her i Norge. Og de berører aldri årsaken til kanselleringen. Hvis de begynte å skrape i den virkeligheten, ville det nemlig være folkeopplysning basert på fakta, som igjen bare ville undergrave klimapolitikken ytterligere. Can’t have that. Men antall land som ikke lenger deltar i klimakutt-sirkuset, omfatter det meste av verden: USA, Sør-Amerika, Afrika, Midtøsten, Russland, India – og Kina skuffer på med så mye kull de bare kan.

Norske medier publiserer imidlertid aldri tall, data eller fakta som kan true «sannheten» om grønt skifte. Denne eksperimentelle «energiomstillingen», som skal stå ferdig i 2050, omtales bare som «utfordrende» i media, og som en selvfølge av alle offentlige instanser. Problemet er altså at alt holder på å gå galt, fordi drømmen om «nullutslippssamfunnet» er en flygende gris. Et luftslott basert på selvbedrag, science fiction og Mikke-Mus-økonomi. Det er ikke mulig, og vil aldri lykkes.

Men ethvert tilbakeslag tas som en seier. Fiasko betyr nemlig bare at man ikke har satset nok, og må forsterke klimapolitikken enda mer. Kjøp-kjøp flere klimaløsninger fra enda flere aksjeryttere!