Norge fikk aldri en ærlig debatt om hva EØS egentlig var. Det som ble solgt inn som en teknisk handelsavtale i 1994, har i praksis utviklet seg til en mekanisme for å overføre makt fra Stortinget til Brussel.

Digital Services Act (DSA) er bare siste eksempel: et lovverk vi ikke har bedt om, men som likevel blir norsk rett – fordi vi gjennom §§ 1 og 2 i EØS-loven har bundet oss til masten. Demokratiet forvitrer ikke i storm, men i stillhet.

DSA og demokratiets selvopphevelse

DSA fremstår ikke bare som et nytt regelverk for digitale tjenester, men som en påminnelse om hvordan Norge gradvis har overlatt suverenitet uten å ta reelle politiske oppgjør med hva det innebærer. Spørsmålet er ikke bare hva loven inneholder, men hvilken mekanisme som gjør at vi får den tredd ned over hodet. Den mekanismen heter EØS, og den ble solgt inn til det norske folk i 1994 som en teknisk handelsavtale – et praktisk kompromiss som skulle sikre markedsadgang.

Men EØS-avtalen har i praksis vist seg å være en ustoppelig suverenitetsmaskin. Den overfører ikke bare rettsakter om tollsatser og produktstandarder, men også de store ideologiske og samfunnsformende prosjektene fra Brussel. Nå er det ikke lenger spørsmål om fisk og ost, men om hvem som har definisjonsmakt over sannhet, informasjon og ytringsrom. Demokratiet forutsetter at borgerne har kontroll over lovgivningen, men DSA illustrerer at borgerne i Norge er fratatt den kontrollen.

Den stille transformasjonen

For hva betyr egentlig demokratisk selvbestemmelse når Stortinget i realiteten bare fungerer som et stempel for direktiver skrevet et annet sted? Prosessen er udemokratisk fordi den ikke gir rom for den folkelige deliberasjonen som er selve demokratiets livsblod. Norske velgere kan ikke stemme EU-kommisjonen ut av makten, men de må leve under konsekvensene av dens lovverk.

At dette kalles «nødvendig tilpasning» eller «EØS-rettslige forpliktelser», endrer ikke substansen: Norge har plassert seg i en posisjon der vi tar imot overnasjonale lover som om de var naturlover – uunngåelige og uangripelige. Og når disse lovene griper inn i ytringsfriheten, overvåkningen og definisjonsmakten over sannhet, beveger vi oss mot en form for politisk struktur der demokratiet fortsatt eksisterer i form, men tømmes for innhold.

Fra regulering til kontroll

DSA viser hvor lett språket kan brukes til å dekke over maktens ambisjoner. «Beskyttelse mot feilinformasjon» høres ut som en universell fordel, men i praksis blir det en politisk funksjon. For hva skjer når definisjonen av feilinformasjon ikke lenger er medisinske myter eller svindel, men politiske oppfatninger som strider mot rådende ideologi? Da er vi på vei inn i en situasjon hvor den frie borger ikke lenger kan ytre seg uten risiko for å bli stemplet som «skadelig».

Dette er selve kjennetegnet på autoritære systemer: at staten (eller overnasjonale organer) ikke lenger nøyer seg med å regulere handlinger, men også søker å regulere tanker og meninger. Demokratiet tåler ikke at denne grensen overskrides.

Norge på glidebanen

EØS-avtalen ble aldri solgt inn som et mandat til å avskaffe demokratisk suverenitet. Den ble markedsført som «økonomisk samarbeid» – et ufarlig kompromiss. Men gradvis har denne ordningen gjort Norge til en stat uten reell kontroll over sin egen lovgivning. Og når dette gjelder grunnleggende spørsmål som ytringsfrihet og meningsbrytning, er vi langt forbi det tekniske og inn i det eksistensielle.

Man kan selvfølgelig hevde at dette er trygghetsskapende, at det demmer opp for ekstreme krefter og beskytter minoriteter. Men hvem beskytter borgerne mot maktens egen ekstremisme – dens trang til å undergrave selve fundamentet for det frie samfunnet? Hvem definerer når staten selv blir problemet?

Konklusjon: En selvoppfyllende profeti

DSA og EØS er ikke tilfeldige sammenfall. De er to sider av samme prosess: en langsom, men målrettet overføring av makt bort fra nasjonalstaten og inn i overnasjonale strukturer som ikke står til ansvar for folket. Norge er i ferd med å gjøre seg selv til et demokrati i navnet, men til et lydrike i praksis.

Og da gjenstår spørsmålet ingen i Brussel eller Oslo ønsker å stille: Hvis demokratiet ikke lenger kan beskytte ytringsfriheten mot maktens definisjonslyst, og hvis Stortinget ikke lenger kan si nei til lover som undergraver det, hva slags styreform er vi da egentlig på vei inn i?