Nok et politisk monster sniker rundt i maktens korridorer uten ønske om at noen skal legge merke til det – og de som står bak, har ingen interesse av at det skal bryte ut en reell debatt om det. Derfor blir dette monsteret fremstilt som en pusekatt knapt vil plage noen som helst, og naturligvis er til stor fordel for deg. Ikke noe å bry seg om. Move along, nothing to see here.

Monsteret heter Digital Services Act (DSA), oversatt til EUs digitale tjenestelov, også kjent som «digitaltjenesteloven». Som alt annet som styrer Norge, kommer også dette lovverket fra Brussel, og målet med innføringen er angivelig å skape «tryggere digitale rom ved å regulere plattformer som sosiale medier og nettmarkedsplasser», samt å beskytte forbrukerrettigheter for netthandel. Det høres jo ut som en stor fordel?

Når EU har det, må Norge ha det

DSA ble allerede innført i EU fra 2024, og siden Norge er en EU-koloni, skal den nå også innføres i vårt land som «nasjonal digitaltjenestelov». Men her må man følge demokratisk prosedyre, så saken har nylig blitt sendt på høring med frist til 1. oktober. Ifølge reklamen er det veldig liten grunn til å si nei:

Loven skal sørge for et forbud mot målrettet reklame mot mindreårige, krav om gjenkjennelig reklame og forbud mot såkalt «manipulerende design». Digitale rom og plattformer skal gjøres tryggere, grunnleggende rettigheter skal beskyttes, konkurranse i det digitale markedet skal sikres, og dominansen til de største teknologiselskapene skal begrenses.

I tillegg inneholder loven regler for å fjerne ulovlig innhold, bekjempe såkalt feilinformasjon og beskytte særlig barn og unge mot skadelig innhold. Det skal bli tydeligere hvem som tar betalt for digital markedsføring. Og loven gjelder for alle tilbydere av digitale formidlingstjenester i Norge, inkludert internettleverandører, sosiale medier og nettmarkedsplasser.

Mange har imidlertid stilt seg kritisk til intensjonen om å fjerne ulovlig innhold, bekjempe feilinformasjon og beskytte mot skadelig innhold, for hva er egentlig dét? Det er hverken definert eller avgrenset i loven, noe som innebærer at definisjonen er overlatt til synsing.

Hva er feilinformasjon og skadelig innhold, og hvem bestemmer det? 

Den nye digitaltjenesetloven må ikke forveksles med Lov om Etterretningstjenesten, som ble vedtatt i 2020 og gir Etterretningstjenesten adgang til «tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon» – på folkemunne bedre kjent som «digitalt grenseforsvar» eller «digital masseovervåkning».

Kritikere hevder imidlertid at DSA blir en forlengelse av både dette og andre tiltak som griper inn i ytringsfriheten, som den famøse §185, også kjent som «hatpratloven», samt innføringen av såkalte «uavhengige faktasjekkere» – som hverken er uavhengige eller leverer objektive fakta.

For her er problemet: Hvem har egentlig definisjonsretten for hva som er farlig, skadelig eller villedende? Hvem skal ha makten til å avgjøre det, og basert på hva? Det er der slike lover kommer til kort, fordi den setter ingen begrensninger og åpner opp for å undergrave ytringsfrihet i fremtiden. Og alt som hindrer dette, er påstanden om at «slikt skjer ikke her». Det er rett og slett ikke godt nok.

Til kamp mot «antistatlig tankegods»

I sin trusselvurdering for 2022 advarte PST mot såkalt «antistatlig tankegods». Dette var en ny betegnelse på «holdninger og ideologier som er fiendtlige til staten og dens institusjoner», og da særlig høyreekstreme miljøer som man frykter kan radikaliseres. Men det finnes ingen avgrensning av dette begrepet, og historisk sett er hele høyresiden basert på nettopp antistatlig tankegods:

Høyresiden har tradisjonelt ønsket minst mulig stat, og mest mulig privat frihet fordi staten kan ikke løse folks problemer – den skaper bare større problemer og kostnader. Mens venstresiden alltid har ønsket mindre privat frihet og mer statlig styring fordi private initiativ bare er ute etter penger og profitt, og det er ikke staten (pun intended). Og der står saken.

Ikke uventet har USA advart mot EUs digital-lov fordi de ser den som et forsøk på å undertrykke konservative stemmer og påføre amerikanske teknologiselskaper kostnader. Samtidig er det vanskelig å se at PST er tilsvarende bekymret for sosialistisk tankegods og ekstremisme, eller for islams antidemokratiske tankegods – og det er denne skjevheten som sender veldig dårlige signaler.

Men loven blir sikkert vedtatt uansett høringssvar, for Norge sier aldri nei til EU.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!