Stadig flere kunnskapsrike observatører spår nå at de store europeiske landene nærmer seg et finansielt sammenbrudd på grunn av en økende ubalanse mellom offentlige utgifter og statenes inntekter. Resultatet blir økt offentlig gjeld som det blir stadig vanskeligere å betale tilbake.

Ta Frankrike, for eksempel. Her er det offentlige underskuddet nå på 5,8 prosent av BNP, mens EU-reglene begrenser det til 3 prosent. Den offentlige gjelden er på 114 prosent av BNP, og markedet for statsobligasjoner stuper fordi långiverne frykter at Frankrike snart ikke vil være i stand til å innfri sine forpliktelser.

President Emmanuel Macron ser ingen annen utvei på krisen enn å be Nasjonalforsamlingen om et tillitsvotum. Avstemningen finner sted 8. september, og to dager senere har venstresiden og fagbevegelsen allerede varslet massedemonstrasjoner, fordi de frykter at Macron vil ty til massive sosiale nedskjæringer. Det er imidlertid høyst tvilsomt om regjeringen hans vil overleve tillitsvoteringen, og hvis den gjør det, kan han komme til å skrive ut nyvalg.

Faktum er at det er så godt som umulig å kutte i den franske velferdsstaten, fordi landet har en historie med voldelige uroligheter dersom staten våger å tråkke for nær den mektige venstresiden. Hvis Macron ikke klarer å kontrollere de offentlige utgiftene, vil han ikke ha noe annet valg enn å øke skattene (noe som også vil utløse sosial uro) eller å sette landet i ytterligere gjeld.

I Storbritannia er ikke situasjonen stort bedre. På 1970-tallet lå den offentlige gjelden på rundt 36 prosent av BNP. Nå er den oppe i 100 prosent, og betjeningen av denne gjelden tapper staten for mer enn det koster å drive for eksempel det offentlige skolevesenet. Samtidig har økonomien knapt vokst de siste 15 årene, og lønningene har stagnert.

Statsminister Keir Starmer forsøker desperat å finne nye måter å øke de offentlige inntektene på. I praksis kan dette bare gjøres ved å innføre nye skatter. Blant forslagene regjeringen vurderer, er å skattlegge boligeiere, noe som naturligvis vil bli veltet over på leietakerne.

Starmer og Labour er dypt upopulære, mens Nigel Farages Reform stormer frem på meningsmålingene.

Farage har nettopp offentliggjort sin plan for å stoppe den ulovlige masseinnvandringen, som bidrar til å øke det offentlige underskuddet. Han vil også pågripe et stort antall ulovlige innvandrere og internere dem med henblikk på utvisning. Som noe nytt og enestående vil han trekke Storbritannia ut av ulike konvensjoner, deriblant Flyktningkonvensjonen av 1951, som har gjort det mulig for profesjonelle migrasjonsadvokater å spenne ben for ethvert forsøk på å stanse befolkningsutskiftningen. Han vil også forlate Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Det er ingen tvil om at disse forslagene har bred støtte blant den engelske befolkningen, som i økende grad føler seg som fremmede i sitt eget land. Derfor har det vært mange demonstrasjoner, blant annet mot de mange hotellene som nå er okkupert av unge menn som får alt utdelt, mens engelskmennene må stramme inn – og får høre at de er rasister hvis de ikke aksepterer tingenes tilstand.

Det diskuteres om Storbritannia står overfor et økonomisk sammebrdudd som det som rammet på 1970-tallet, eller om det bare er en voksende økonomisk sykdom som langsomt vil kvele landet.

Den fremtredende historikeren og politiske kommentatoren David Starkey påpeker at det britiske samfunnet hviler på myter som ikke har noen forbindelse med virkeligheten. Samtidig forsøker staten å overbevise borgerne om at de er for uopplyste til å styre seg selv. Derfor bør styringen overlates til eksperter, noe også den greske filosofen Platon mente.

Overbevist om sin ufeilbarlighet krever ekspertene at vanlige engelskmenn skal tro på påstander som de med egne øyne kan se er usanne. Det gjelder blant annet påstander om multikulturalismens velsignelse og menneskeskapte klimaendringer. Ifølge Starkey har regjeringen gitt opp å løse landets problemer og bestreber seg i stedet på å endre innbyggernes atferd. Som et ledd i dette tyr staten til sensur av ytringer som strider mot mytene som ekspertene forsøker å indoktrinere befolkningen med. Vi har allerede sett de første arrestasjonene og fengselsdommene.

Starkey frykter at Englands fremtid vil bli som Nord-Irlands under urolighetene – en stat preget av bandejustis.

Heller ikke i Tyskland er situasjonen oppløftende, ikke minst på grunn av en energipolitikk diktert av klimaideologer. Resultatet er at landets kjernekraftverk er lagt ned, samtidig med at importen av billig russisk energi er stanset.

Markedsanalytikeren Alex Krainer påpeker at Europas situasjon kompliseres ytterligere av at stater har frosset 300 milliarder dollar som tilhører Russland. Ifølge Krainer ser det ut til at Frankrike har begynt å ta av de pengene.

Skulle det komme til en fredsavtale med Putin, er det sannsynlig at Kremls sterke mann vil kreve å få frigitt de russiske tilgodehavender. Muligens på en slik måte at Putin går med på å investere dem i USA, noe som vil øke USAs forsprang på Europa ytterligere.