Duccio di Buoninsegna (ca. 1255–1319), «Fariseerne anklager Jesus», domkirkemuseet i Siena.

Den store folkemengden lyttet gjerne til ham, ³⁸ og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, ³⁹ sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. ⁴⁰ De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de
skal få desto hardere dom.»

Markus 12, 38–40

Det er valgkamp, og fra partiene som er representert på Stortinget, hører vi stadig politikere som taler varmt om verdier. Ordene er de samme, uansett parti: frihet, rettferdighet, fellesskap, solidaritet, menneskeverd, neste­kjærlighet. De fremføres som selvfølgeligheter, som moralske faner å samles under.

Jeg har til gode å høre noen gjøre rede for hvor disse verdiene er forankret. Selv Rødt ønsker ikke å forklare hvorfor klassekampen er grunnlaget for partiets rendyrkede materialisme, og hva den i realiteten innebærer. Mangelen på tro er overveldende, og fraværet av sannhet en tragedie.

Det eneste vi forstår, er at bak forkynnelsen om de vakre verdiene skjuler det seg en annen virkelighet enn ønsket om å bidra til fellesskapets beste. Det handler om kampen om posisjoner, makt og innflytelse. Det er ikke innbyggernes ve og vel de kjemper for, men sine posisjoner, partiorganisasjoner, alle de ansatte og tillitsvalgte, dem som har satset på en politisk karriere – det er deres skjebne som står på spill. Hva som er sant, spiller ingen rolle. Kvinner kan bli menn, og et grønt skifte økonomisk bærekraftig.

De verdiene som forfektes, kan nemlig brukes til å forsvare det meste. Vi får aldri vite hvem det er man skal være nestekjærlig mot. Da er det viktigere å påstå hvor vakkert det livssynsåpne samfunnet er. Det er åpenbart ingen forskjell på islam og kristendom, og ingen synes å bry seg om ofrene for et slikt syn.

De som kritiseres, er dem som våger å si at vi har andre fiender enn Putin, men ingen våger å stille spørsmålet om det er fornuftig av en stat å opptre nestekjærlig overfor kulturer som forakter oss.

Bibelen er ubehagelig tydelig i sin kritikk av denne typen lederskap. I Markus-evangeliet (12, 38–40) advarer Jesus mot de skriftlærde som kler seg i fromhet, søker hedersplassene og lengter etter å bli sett og anerkjent. Men samtidig «sluker de enkers hus». Bildet er brutalt: De later som de handler i nestekjærlighet, men i praksis lever de på bekostning av dem som minst tåler det. Hvor mange ganger ser vi ikke politikere stille seg frem sammen med syke, fattige eller barn i vanskelige situasjoner – kun for å bruke dem som dekor i en kampanje, mens beslutningene de fatter, gjør livet enda vanskeligere for nettopp disse menneskene?

Johannes-evangeliet (10, 12–13) gir oss et annet bilde: den falske hyrden, leiekaren, som bare er der så lenge det gagner ham selv. Når ulven kommer, flykter han – for sauene er ikke hans sak, de er bare et middel for å tjene penger. Det er ikke vanskelig å se dette i dagens politiske landskap. Politikerne lover å stå skulder ved skulder med folket i valgkampen, men når EU eller andre påståtte kriser krever det, er lojaliteten ikke lenger til velgerne, men til karrieren og overnasjonale myndigheter.

Dette er ikke bare et moralsk spørsmål, det er også et moralsk og demokratisk problem. Når makt først og fremst blir et middel til selvrealisering, og verdiene til retorisk pynt, forvandler politikken seg til skuespill. Resultatet er et samfunn der tilliten til ledere forvitrer, og der vi som borgere bør spørre: Hvem er egentlig politikken til for?

Det bibelske idealet for lederskap er et radikalt korrektiv til dette: Lederskap er ikke å sette seg selv øverst, men å gå foran i tjeneste. Den sanne hyrden gir sitt liv for sauene, ikke fordi det gir status, men fordi kjærligheten forplikter. Det er dette bildet av ledelse vi trenger – ikke flere leiekarer i fine dresser som taler om verdier mens de samtidig bruker dem som springbrett til mer makt.