Elisabeth Rooney 
Dette er en meningsartikkel og uttrykker skribentens egne synspunkter.
Når terror rammer Norge, enten den er jihadistisk eller høyreekstrem, er det alltid én gruppe som får tildelt offerrollen i det som fremstilles som et rasistisk norsk samfunn.
Syndebukken Kari og Ola Nordmann tildeles kollektiv skyld for høyreekstrem vold, mens islamistisk terror tones ned og individualiseres.
I denne evige fortellingen bærer nordmenn alltid skylden, mens minoriteter beskyttes mot kritikk, selv når deres egne miljøer produserer vold.
Uansett hvem som dreper, er de ofre
Når terror rammer Norge, tegnes to parallelle virkeligheter.
På den ene siden har vi masseskytingen ved London Pub under Pride 2022, utført av den ekstreme islamisten Zaniar Matapour, en mann av iransk opprinnelse, bosatt i Norge.
På den andre siden har vi drapet på Tamima Nibras Juhar på Kampen i 2025, begått av Djordje Wilms, en 18-årig utlending med høyreekstreme holdninger.
Og så er det massedrapene i Kongsberg i 2021, der Espen Andersen Bråthen, en 37-åring født i Norge av norsk far og dansk mor, massakrerte fem uskyldige nordmenn. Mistanken var først islamistisk terror, men det ble raskt avskrevet som psykotisk vanvidd.
Disse hendelsene rystet Norge, men muslimske reaksjoner, støttet av medier, politikere, politi og samfunnets øvrige aktører, avslører en påfallende skjevhet. Enten terroren er jihadistisk eller høyreekstrem, får muslimene offerrollen i det som fremstilles som et rasistisk norsk samfunn.
Denne skjevheten føles dypt urettferdig mot syndebukken Kari og Ola Nordmann, som tildeles kollektiv skyld for høyreekstrem vold, mens islamistisk terror tones ned og individualiseres.
I 2022, da Zaniar Matapour drepte to personer og såret tjueen i en masseskyting i Oslo, kom det raskt muslimske reaksjoner. Ikke for å fordømme det islamske angrepet, men for å spille offerrollen de er så gode til.
Fahad Qureshi, leder for Islam Net, som tidligere har sagt at homofile og frafalne fortjener dødsstraff, hevdet at skytingen ikke har rot i islam og at det er uakseptabelt å ta livet av andre, uavhengig av om de er homofile eller heterofile. Qureshis smerte, som han kalte en nål i hjertet, gjaldt ikke ofrene, men frykten for mer fiendtlighet og økt hat mot muslimer.
Islamsk Råd Norge (IRN) var raskt ute med å si at man visste lite om drapsmannens religiøsitet og ideologiske motivasjon, og anmodet om at man måtte være forsiktig med å kalle dette for islamistisk motivert terror før politiet hadde kartlagt motivet grundig.
Først dager senere fordømte IRN homohat og erklærte at handlingen var i strid med islamsk lære. Fokuset var å distansere seg fra Matapour, fremfor å forholde seg til ofrenes sorg eller radikalisering i egne miljøer.
I kontrast var Qureshis respons på drapet på Tamima aggressiv: På Facebook kalte han det enda et offer for islamhatet og advarte mot en islamofobisk epidemi der islamofobiske krefter vokser og når høyere posisjoner. Islamsk Råd Norge droppet forsiktigheten fra 2022, og Mohammed Isak Abdullahi uttalte at mange muslimer føler seg utrygge, er redde for å gå ut og har bedt moskeer være årvåkne.
Historien de vil formidle, er at Djordje Wilms ikke var noen ensom ulv, men at det er tusenvis av ham i Norge, og at faren for ett eller flere høyreekstreme angrep er overhengende. I Norge tones islamsk vold stadig ned, mens høyreekstremisme gang på gang overdrives og fremstilles som en eksistensiell trussel mot nasjonen.
Norske muslimer er lei seg
Kongsberg-drapene i 2021 forsterker dette mønsteret. Politiet og PST flagget tidlig mulig islamistisk terror, basert på Bråthens selverklærte konvertering til islam i en 2017-video og bekymringsmeldinger om radikalisering siden 2015.
Men innen dager ble terrorsporet svekket, og psykisk sykdom ble hovedforklaringen. Plutselig var muslimene ofre, og medier som NRK fortalte om hvor veldig vondt det var for dem at islam blir nevnt etter drapene på Kongsberg.
Når har vi noen gang opplevd at media har vist empati med sitt eget folk, som at det sårer mange nordmenn at rasisme-kortet eller høyreekstremisme brukes så ofte mot dem? Jeg kommer ikke på ett eneste tilfelle.
Muslimske stemmer fokuserte ikke på ofrene i Kongsberg, men på smerten over at islam ble nevnt. Waqar Dar kalte politiets uttalelser unødvendige. Vi trenger ikke vite en drapsmanns hudfarge, seksuelle legning, etnisitet eller religion, sa han til NRK. Ikke et ord om ofrene.
Imam Aziz Ahmedovic mente at politiet var uforsiktige, og Senaid Kobilica i Muslimsk Dialognettverk fant ingen spor av ekte konvertering. IRN kalte det ytterst problematisk, og anklaget media for å ha spredd en rykteflom som mistenkeliggjorde muslimer.
Media, med NRK i spissen, forsterket denne offerrollen, og saken ble raskt omdefinert fra terror til psykose, uten advarsler til nordmenn om terrorfaren eller spørsmål i media om det var trygt å gå på jobb, trygt å delta i offentligheten, trygt å gå lettkledd eller trygt å sende barna sine ut.
Målet kunne vært en jøde eller en skeiv
Kontrasten til 2025 er slående. Etter drapet på Tamima var muslimske stemmer høyrøstede. Arshad Jamil i Muslimsk Dialognettverk sier at drapet har utløst frykt blant muslimer, og mener det er det tredje høyreekstreme angrepet på muslimer i Norge.
Arshad Jamil spiller offerrollen fullt ut og sier: – Høyreekstremismens mål kunne ha vært en jøde eller en skeiv. Men igjen er det muslimer i Norge som blir rammet.
Umar Ashraf fra Antirasistisk Senter spurte: Er det trygt å bruke hijab? Å sende barn ut? Hundrevis samlet seg til minnestunder, og ropet om fortsatt rasisme i Norge var høylytt.
NRK og andre medier forsterket dette med artikler om minoriteters frykt, mens byrådsleder Eirik Lae Solberg anerkjente utryggheten, og forsker Cathrine Thorleifsson sa at det er viktig å minnes Tamima og bruke det tragiske drapet til å bygge motstandskraft i befolkningen mot rasisme og høyreekstremisme.
Er Thorleifsson egentlig klar over hva hun sa? De må bruke det tragiske drapet. Det er jo akkurat det de vil gjøre, og nå har de to drapsofre å minnes hvert år, med rosetog og påminnelser om farene ved høyreekstremister i det norske samfunnet.
Og selvsagt må Tamima huskes, som i dette maleriet av gatekunstneren Töddel. Et vakkert minne av den smilende unge kvinnen.
Men hvor er minnesmerkene for Liv Berit Borge, Andrea Meyer, Gun Marith Madsen, Hanne Merethe Englund og Gunnar Erling Sauve? Og alle de andre nordmennene som er blitt myrdet gjennom årene.
Er det for mye å be om at offentligheten minnes dem? Det ser i alle fall slik ut.
Skjermbilde: Aftenposten.
Institusjonell støtte til skjevheten
Kampen-drapet er allerede oppklart.
Ingen forsiktighet. Ingen «la oss vente til vi har mer informasjon». Ingen «han har det ikke så bra». Ingen antydning om psykotisk vanvidd fra politiet.
Dette drapet skal bli et symbol på et fiendtlig samfunn, med nordmenn som kollektive syndere.
Skjevheten forsterkes av media, politikere og politi. I Kongsberg ble politiets omtale av islam kritisert, og NRK fokuserte på muslimers smerte, mens massakren ble nedtonet.
I 2022 ble Matapours islamistiske motiv overskygget av frykten for islamofobi. I 2025 blir høyreekstremisme fremstilt som et nasjonalt problem, med et forsterket narrativ om at rasismen lever i beste velgående.
I denne evige fortellingen bærer nordmenn alltid skylden, mens minoriteter beskyttes mot kritikk, selv når deres egne miljøer produserer vold.
Hvorfor denne forskjellen? Når en ikke-nordmann (Matapour) eller en konvertitt (Bråthen) begår terror, tones det ned som isolert eller psykotisk, støttet av mediedekning som dyrker muslimers offerrolle.
Når en nordmann begår høyreekstrem vold, blir det en nasjonal krise, med krav om kollektiv selvransakelse.
Så snart Bråthens islam-konvertering ble kjent, jobbet sterke krefter for å feie det under teppet, erklære ham sinnssyk og begrave terrorsporet.
Hadde han vært høyreekstremist med «Mein Kampf» og Breiviks manifest på peishyllen, ville narrativet vært helt annerledes, og som med ABB, ville han blitt erklært tilregnelig.
Dette er en skjev fortelling som rammer nordmenn urettferdig. Vi trenger en ærlig debatt om alle former for ekstremisme, uten institusjonell dobbeltmoral.
Og ærlig talt: Vi er lei av å bli utpekt som syndebukker. Og vi er lei av at én gruppe alltid får spille offerrollen, selv når de sitter med blod på hendene.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
