Man kan jo bare lure. Når en forferdelig tragedie rammer og en ung kvinne blir drept, ser vi igjen det samme mønsteret fra media. Først nyheten om et drap, deretter den sedvanlige jakten på gjerningsmannens motiv.

Men med en gang det dukker opp et hint om «høyreekstreme holdninger» hos den mistenkte, da vet man hvilken vei vinden snur. Da blir motivet det altoverskyggende, og alle i de etablerte kretser er plutselig rystet og forferdet. Men man må jo spørre seg: Er ikke all ekstremisme like ille?

Politiet bekrefter at en 18-åring er siktet for drapet på en kvinnelig ansatt i et forsterket hybeltiltak i Oslo. Og at de har kjent til siktedes «høyreekstreme holdninger» siden mars. Dette er selvsagt en alvorlig og skremmende sak. Men hvorfor blir det en så stor sak med denne spesifikke vinklingen? Man trenger ikke å ha vært i norsk offentlighet i mange år for å ha sett at denne samme politiske og mediale eliten har en tendens til å feie andre former for ekstremisme under teppet.

Man så det etter terroren 25. juni 2022, hvor noen umiddelbart prøvde å bortforklare gjerningsmannens islamistiske tilhørighet. Og man ser det når det skjer voldelige hendelser i innvandrertette miljøer – da er det snakk om «sosioøkonomiske faktorer» og «utenforskap». Men når en ung mann med høyreekstremistiske holdninger begår et drap, ja, da er det plutselig hans ideologi som er den eneste, og viktigste, forklaringen.

Og hva gjør våre politikere? De sitter på sine kontorer og trykker på et par knapper. Deretter kommer det ut meldinger på sosiale medier om at «mine tanker er med familien». For en hån mot ofrene! Er det dette som er deres løsning på samfunnets dypeste problemer? Tomme ord på internett? En overfladisk følelsesytring som er ment å gi avsenderne et image som handlekraftige og fornuftige?

Mens mediene og de politisk korrekte snakker om høyreekstremisme, er den triste sannheten at Norge har vært, og er, preget av alle former for ekstremisme, enten det er fra den radikale venstresiden eller om den stammer fra en ideologi som kommer fra andre deler av verden. Og hvis ikke den politiske og mediale eliten er villig til å være like hard i klypa mot all ekstremisme, uansett hvor den kommer fra, så har vi et betydelig problem med hykleri.

Regjeringens handlingsplan mot muslimfiendtlighet er et godt eksempel. Det er vel og bra at man innfører slike tiltak, men ikke når det bare går én vei. Hvor er for eksempel handlingsplanen mot muslimers fiendtlighet mot etnisk norske? Eller mot antisemittisme? Eller mot venstreekstremisme osv.

Vi trenger politikere som tør å ta i de vanskelige spørsmålene, som tør å snakke sant om årsakene til all ekstremisme, og som tør å ta grep som sikrer at alle i dette landet kan leve i trygghet.

Ikke politikere som gjemmer seg bak en «kondolanse»-melding i sosiale medier og som kun er opptatt av å skrike om den ekstremismen som tilfeldigvis passer best inn i deres eget narrativ.

Til slutt kan man ikke komme unna at denne hendelsen involverer to personer som begge har utenlandsk bakgrunn, hvorav gjerningsmannen bare er her på midlertidig oppholdstillatelse. Uten å sette alle i samme bås, selvfølgelig, er dette nok et eksempel på at regelverket har store mangler. Politiet har altså kjent til at denne morderen hadde høyreekstreme holdninger helt siden mars, og allikevel jobbet altså den drepte kvinnen helt alene i dette komplekset på drapsdagen.

Det kan ikke lenger fortsette slik at man ikke har kontroll på farlige mennesker. I det øyeblikket politiet fikk greie på at man hadde med en ekstremist å gjøre, burde han selvsagt vært sendt rett ut av landet med en eneste gang. Dessverre ser det ikke ut til at de politikerne vi har på Stortinget, er i stand til å sørge for at folk kan føle seg trygge både på sin egen arbeidsplass, hjemme og på offentlige steder.

Det er ikke bare en stor skam i det som går for å være verdens rikeste land, med kun noen få millioner innbyggere, men regelrett uakseptabelt.