Selvforståelsen vil ha det til at Norge er bedre forspent enn andre land i tilsvarende situasjon: Vi har råd til velferdsstaten, mens Sverige og Danmark ikke har det. For ikke å snakke om Storbritannia. Men stemmer det? Kan det ikke heller bety det motsatte? Der de andre landene blir nødt for å dra i bremsen for ikke å gå under, kan den norske regjeringen la festen fortsette i det uendelige. Pengene strømmer ut, men de fortsetter også strømme inn – enda raskere, og så lenge dette er tilfelle, behøver ikke den norske regjeringen foreta seg noe som helst. Den kan late som om alt er i orden.

Nylig ble Johan Castberg-feltet åpnet. Nærmest som en fotnote skriver NTB: «Feltet sender nå av gårde to tanklaster i uka – hver med en verdi på rundt en halv milliard kroner.»

En slik ufattelig rikdom er det kun Russland, Saudi-Arabia og USA forunt å leve med, men de har en helt annen økonomi. Norge er en velferdsstat, og det kan bli vår bane. Vi har lovet å dele rikdommen med hele verden, og det løftet akter myndighetene å holde.

Det betyr at de kaster den innfødte del av befolkningen under bussen. Etniske nordmenn må finne seg i en senket levestandard, med dårligere kvalitet på tjenester som helse og kollektivtrafikk, samt en lavere sosial kvalitet. De tilstrømmende massene opplever ikke dette, de er vant til kaotiske forhold i hjemlandet. De slipper å arbeide, og da er irritasjoner i hverdagen, eksempelvis kø, en liten pris å betale. Det gjelder å finne seg en gyllen gren og et lunt rede.

Staten innfører rettigheter som beskytter det nye flertallet og åpner nå ekstremismesentra som skal utforske hvordan man holder de innfødte under kontroll.

Skattetrykket vil ikke bli mindre på den arbeidende del av befolkningen.