En storstilt kampanje som kalles «Operation Raising the Colours» brer om seg i Storbritannia: Britiske og engelske flagg skal henges opp overalt i byer og tettsteder for å vise myndighetene at landet fortsatt er britisk.

Dette blir forutsigbart møtt med brunbeising og forbud. Men når britene først har våknet, kan de bli vanskelige å stagge. Er dette begynnelsen på en fredelig revolusjon?

Det begynte i Birmingham, som min kollega Erling Marthinsen skrev om tidligere denne måneden:

«Innbyggere i Birmingham har de siste to ukene hengt opp hundrevis av Union Jack- og St. George-flagg i byens gater i en «patriotisk utfoldelse». Nå har det Labour-styrte byrådet beordret fjerning av flaggene fra lykte­stolpene. Byrådet hevder at flaggene setter livene til fotgjengere og bilister «i fare» til tross for at de befinner seg opptil 7,5 meter over bakken, skriver The Telegraph. «Det kan være farlig å plassere uautoriserte vedlegg på gatemøbler, spesielt høye konstruksjoner som lykte­stolper», uttalte kommunen i en presse­melding.»

Så har det fortsatt i Bradford, Newcastle, Norwich og Isle of Wight, og tilmed rund­kjøring­er er blitt overmalt med St. George-flagget. I årevis har befolkningen fått sine offentlige plasser dekorert med Pride-flagg, og mer nylig ukrainske flagg og palestinske flagg. Disse utgjorde ikke noen fare for allmenn­heten – dobbelt­moralen er lett å avsløre.

Det er tydelig at myndighetene ikke liker at det flagges med patriotiske flagg, punktum. Stats­minister Keir Starmer gjorde et halv­hjertet forsøk på å dempe gemyttene ved å komme med en uttalelse via en talsmann om at han støttet mennesker som hengte opp engelske flagg. «Absolutt», var svaret på om han støttet dem. «Vi henger opp engelske flagg over hele Downing Street hver gang det engelske fotballaget, både kvinner og menn, er ute og prøver å vinne kamper for oss.» Han kommenterte dog ikke situasjonen i de Labour-styrte kommunene, der flagg­krigen pågår.

Fra Cool Britannia til tabu

Storbritannia har hatt et komplekst forhold til sine flagg. St George-flagget, som er den engelske nasjonens flagg, har lenge vært kontroversielt. Det er blitt forbundet med fotball-hooligans og nasjonalister på ytterste høyre, eller med «landsens idioter» og de lavere klasser. Men i de senere år er det forsøkt gjen­erobret som et fredelig, samlende symbol, slik det walisiske flagget – Y Ddraig Goch («den røde drage») og det skotske flagget – St. Andrews-korset – blir sett på i sine respektive land.

Det er noe nytt at Union Jack, som består av elementer fra alle tre flaggene, er blitt kritisert for å være splittende og høyre­ekstremt. Flagget har i alle år vært et naturlig innslag i alle mulige sammen­henger, fra offisielle anledninger til folke­fester. Det har også vært populært i pop­kulturen og blitt brukt på alt fra puter til kopper og T-skjorter, uten at noen leet et øyelokk. Cool Britannia ble et begrep på 1990-tallet, da brit­pop­en slo igjennom med band som Oasis og Spice Girls, og filmer som «Austin Powers» og «Fire bryllup og en gravferd» var populære. Nasjonal stolthet var både kult og selvsagt – uten at noen følte seg krenket.

Den tiden er forbi. Nå blir jenter som ikler seg Union Jack-kjoler for å feire britisk identitet, sendt hjem fra skolen, og kvinner med flagg­kjoler får ikke servering på bar. Og nasjonens flagg blir altså fjernet fra det offentlige rom.

«Engelskmennene», sa den konservative filosofen Roger Scruton en gang, «viser nødig sin identitet – de er forbeholdne med å synge sin nasjonalsang, å veive med sine flagg, eller å befeste sin nasjonale tilhørighet.» («England and the Need for Nations») Dette var ikke noe positivt, mente Scruton. Han viste til at engelskmenn har et ukomfortabelt forhold til nasjonale symboler, og sågar føler seg flaue over offentlige fremvisninger av nasjonal stolthet som er vanlig i for eksempel USA.

Dette er resultatet av en kombinasjon av arven fra kolonitiden med post­kolonial skyld­følelse, masse­innvandring og en form for multi­kultur som prioriterer minoriteter over majoriteten. Frem­veksten av en såkalt progressiv elite har også ført til et tabu rundt flagging. Den progressive eliten er som kjent ikke nasjonalister, men globalister. Scruton mente at flaggene kunne vært et mektig samlende emblem som symboliserte felles identitet, historie og hukommelse. Isteden har det blitt det motsatte.

For dem som henger opp flaggene, er det en måte å protestere på – på fredelig vis. Istedenfor å ramponere, velger de det motsatte: De pynter gatene med det de mener er pent. Flaggene er et symbol på det landet de elsker, ikke det landet som stiger frem under de siste tiårenes multi­kulturelle eksperiment.

Befolkningen har fått nok

Medlemmer av gruppen har lovet å intensivere sin kampanje og nekter for at de er aggressive. «Det er ingenting aggressivt ved å flagge», skrev Tony Johnson på Facebook, ifølge Daily Mail. «Det er et banner, et emblem og et tegn på patriotisme, ingenting mer!»

Det er likevel tydelig at denne patriotismen er blitt trigget av den demo­grafiske utviklingen i landet. Det er et tegn på at befolkningen – den delen av befolkningen som har fått merke konsekvens­ene av masse­innvandring­en mest – har fått nok. I Tower Hamlets, en bydel i London som har den høyeste andelen av muslimske innbyggere i Storbritannia (39 prosent), og den laveste andelen kristne, brøt det ut uro etter at kommune­ansatte tok ned flagg fra gate­lykter.

«Tror vi at de kommer til å nikke og si ‘greit nok. Britiske flagg er virkelig veldig farlige, selv når de vaier forsiktig 25 fot over hodet på oss’?», spør Matt Goodwin ironisk. «Eller vil det forsterke overbevisningen om at a) dette landet styres av mennesker som forakter det, og b) de bor i et todelt samfunn, fordi samme uken har kommunen bestemt å lyse opp biblioteket i Birmingham, først i fargene til det pakistanske flagget og deretter i fargene til Indias flagg, for å feire at de to landene ble uavhengige av dette?»

Storbritannia er blitt en trykkoker. Det advares om nært forestående borgerkrig, utbredte opptøyer og en generell misnøye som vil føre til en overlegen seier til Reform UK ved neste valg, om Labour ikke klarer å snu skuta og få ned innvandringen. En under­skrifts­kampanje signert av mer enn 150.000 mennesker krever at migrant­hotell­ene blir stengt, og at asylsøkerne som bor i dem, må bli deportert. Demonstrasjonene utenfor migrant­hotell­ene sier også sitt.

Operation Raising the Colours er i så måte en viktig symbolsk aksjon. Uten ord, og uten vold, markerer flaggene at landet fortsatt er britisk. Ikke palestinsk, og ikke indisk eller pakistansk.

Foto: Kathrine Jebsen Moore.

I den lille landsbyen Charing i Reform-styrte Kent får flaggene vaie i fred. Året rundt – med unntak av jul, da det henger fargeglade lys der isteden – er gatene dandert med små Union Jack-flagg. Flaggene er prikken over i-en som pynter opp de pastell­fargede husene fra Henrik den åttendes tid. De er en selvsagt del av landsby­bildet, slik de bør være.

I Charing respekterer også innbyggerne som har opphav utenfor Kent og England, at de bor i en engelsk landsby. Den indiske familien som driver butikken på hjørnet, river dem ikke ned, eller protesterer på annet vis – de er glad for å bo i en fredelig, idyllisk del av England der innbyggerne og velforeningen bruker flagget slik det var ment – for å forene, ikke for å splitte. Sir Roger Scruton hadde likt seg i Charing.