Yan Friis liker ikke skrikende babyer på fly … Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby

Våkenatt på Business Class ved Yan Friis

Du vet det allerede før «gate closed», dette blir flyturen fra helvete. De sitter like bak eller rett foran deg, ekteparet med babyen. Den skriker. Som den skriker. Det er over midnatt og langt forbi barnets leggetid. Det er et utmattet og fortvilet barn. Han vil ikke ha puppen som stappes inn i munnen hans. Han vil ikke, vil ikke, vil ikke.

Gud skal vite at morens milde og inkluderende er-han-ikke-søt-smil ikke biter på meg. Ved å ta med barnet har hun dokumentert godt og grundig at hun prioriterer seg selv. Hun vil fortsette å leve som hun gjorde før hun fikk barn. Hun vil ha i pose og sekk.

Babyen skriker fordi den lider. Den utsettes for 11 timers terror – inkludert intense øresmerter, da så små barn ikke klarer å utligne trykkforskjellene i kabinen – på vei til en ferie som den aldri kommer til å huske noe av. Etterpå skal babyen gjennom nye 11 timers terror på veien hjem. Det er ingen ting ved denne reisen som gavner barnet. Ingen ting.

Foto produsert av AI

Oppbrakte foreldre vil sikkert signalisere avsky og hevde sin rett, ja, sin menneskerett til å reise hvor de vil med babyen sin. Men kan de egentlig påberope seg denne retten? Det vil jo innebære at det er en menneskerett å påføre sitt eget barn timelange lidelser uten annen hensikt enn at man selv ønsker å sitte ved et svømmebasseng og nippe til paraplydrinker under palmene.

Har man fått barn, får man også ta konsekvensene av det. Velg feriemål innen overkommelig avstand til barnet er stort nok til å forstå og takle hva som foregår. Bilen er et utmerket fremkomstmiddel. Man kan stoppe når man vil, man kan gå ut og trekke luft, og best av alt: Man kan reise i korte intervaller på dagtid. Supert for en sliten baby. Hva er galt med en sommerferie i Tvedestrand?

Men nei. Moderne småbarnsforeldre påberoper seg sin rett til å oppleve verden. Så får heller smårollingene skrike. Skal du lage omelett, må du knekke egg. Jeg, meg, mitt.

For dem som befinner seg i flykabinen og ikke reiser med baby, blir de kommende 11 timene en monumental prøvelse. Selv når babyen tar en utmattet pause, sitter (eller ligger) man på nåler. Man vet at det ikke vil vare, man venter forknytt på neste runde, det er kinesisk vanntortur. Og hvis en sint forelder nå lanserer ørepropp-argumentet, sier jeg vel bekomme. Den ørepropp er ikke konstruert som holder urskriket til en baby ute.

Dessuten, hvorfor er det en selvfølge at jeg innretter meg etter deg, når det faktisk er du som påfører omgivelsene utfordringer, og ikke omvendt.

Det er selvfølgelig noe sammensveisende over situasjonen. Alle lider. Barnet gjør det, høyt og nerveristende tydelig. Medpassasjerene gjør det. Ja, også foreldrene gjør det. Jeg er fullstendig klar over det. Ingen synes dette er morsomt. Men i motsetning til alle oss andre, inkludert barnet, holder de det ut fordi de synes det er verdt det. Ved lidelsens slutt venter paraplydrinken, solsteken og kanskje til og med en frekk tatovering.

En mor med en frekk tatovering …
Foto: Heiko Junge / NTB

Jeg snur meg, får et glimt av moren som holder det fektende, illskrikende barnet fast i armkroken. Hun har et smil om munnen og bruker headset. Hun ser på film. Antagelig en komedie. Faren ser ut til å sove. Han er den eneste i kabinen som gjør dét.

Jeg flyr business class. Det er en dyr fornøyelse. Jeg anser det likevel som verdt pengene, da de trange economy-setene tar livet av meg. Sist jeg fløy economy, hadde jeg så store ryggsmerter at jeg valgte å gå fra København til Bangkok. Jeg flyr også business fordi jeg som regel skal rett på jobb når jeg kommer frem, jeg trenger derfor all den søvn jeg kan få. Det var vel også tanken da man oppfant business class, mot ekstra betaling å kunne bringe den reisende nogenlunde arbeidsfør frem til målet. La meg være så politisk ukorrekt at jeg mener at ferierende baby-familier ikke har noe på business class å gjøre whatsoever.

Fordi:

1) Business class-kunder betaler svært mye for ro, komfort og søvn – ofte titusener av kroner – nettopp for å unngå forstyrrelser og kunne ankomme uthvilt.

 2) Mange reiser i jobbsammenheng og skal rett i møter, forhandlinger eller krevende arbeid straks de lander. Søvn på flyet er ikke luksus, men nødvendig restitusjon.

 3) Et gråtende spedbarn kan ødelegge hele flyopplevelsen for betalende kunder som har valgt business nettopp for å slippe slike forstyrrelser.

 4) Flyselskapene lover premium-opplevelse, stillhet og eksklusivitet, men leverer ikke dette hvis barneskrik dominerer kabinen.

 5) Foreldre vet på forhånd at spedbarn vil kunne gråte ukontrollerbart – å ta det valget er å sette egne behov foran både barn og medpassasjerer.

Det finnes ingen rasjonell grunn til at akkurat småbarnsforeldre skal ha krav på luksusflyvning fremfor forretningsreisende eller andre som virkelig har behov for søvn og ro. Egentlig har de ikke noe i et langdistansefly å gjøre i det hele tatt, det er så. Men jeg tror neppe noe flyselskap ville våget å innføre babyforbud. Det er altfor mye politisk korrekt sinne der ute. Business class, derimot, burde det være mulig å sperre av. Vedvarende babygråt strider mot hele ideen med business class. Man betaler vanvittig mye for å komme uthvilt fram.

Men for å være helt ærlig, har jeg ingen sans for foreldre som drar med seg forsvarsløse spedbarn på slike reiser overhodet, uansett hvor i flyet de havner. De tenker ikke på barnet, de tenker ikke på omgivelsene, de tenker kun på seg selv. Ekstrem ultraegoisme.

En mor med en liten baby venter på en flyplass. Foto: Pexels

1) Det er foreldrenes ønske om å «leve som før» som driver reisen, ikke barnets behov. Det er voksne privilegier forkledd som familieidyll.

 2) Mange foreldre forveksler sine egne drømmer om opplevelser og ferie med barns behov for trygghet – det er selvsentrert og lite gjennomtenkt.

 3) Å påstå at det er «berikende for barnet», er et dårlig forsøk på å legitimere egne valg; det er ikke spedbarnet som får minner for livet, det er Instagram-feeden til de voksne som får påfyll.

 4) Å utsette barnet for smerte, risiko og stress for «ikke å gå glipp av noe selv», er ikke moderne foreldreskap – det er egoisme i komfortinnpakning.

 5) Foreldrene kunne gjort både seg selv og barnet en tjeneste ved å vente noen år – det er ikke et offer, det er et tegn på modenhet og omsorg.

Jeg tror bare det er et tidsspørsmål før det kommer babyer hjem med frekke tatoveringer, akkurat slike som mamma og pappa har.

Dette å dra med seg en baby på ferie til den andre siden av kloden, minner meg forresten på et annet merkelig fenomen: Hissige mødre som ønsker å krysse sterkt trafikkerte gater, skyver alltid barnevognen ut i veien først. Om det så kommer en trailer.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.