Folketings­representant Zenia Stampe fra Radikale Venstre står foran statuen av N.F.S. Grundtvig (1783–1872), en av de mest inn­flytelses­rike intell­ekt­uelle skikk­el­se­ne i dansk historie (som Stampe selv har et ambi­valent forhold til) på Vartov i Køben­havn den 2. november 2019. Foto: Niels Ahlmann Olesen / Ritzau Scanpix / AP / NTB.

Hvorfor fortsetter vestlige land å ta imot innvandrere fra ikke-vestlige, særlig muslimske, land når fire tiårs erfaring har vist nedslående resultater? Til tross for økende mistillit mellom befolknings­grupper, økende kriminalitet, terror, islamisering, kvinne­under­trykk­else og knekting av ytrings­friheten, holder det politiske establishment kursen.

Et sunt samfunn ville korrigert seg selv etter tre–fire år. Når dette ikke skjer, må man lete etter et svar på forfallet i selve verdi­grunn­lag­et i det moderne samfunnet. Svaret på den tilsyne­latende irrasjonelle politikken ligger ikke i praktisk politikk, men i en filosofisk doktrine. Tydeligst formulert av filosofen Karl Popper i boken «Det åpne samfunn og dets fiender». Dessverre har den boken hatt altfor mange ukritiske lesere.

Undertrykkelsen av de sterke guder

Det er ofte blitt påpekt at det politiske establishment seiler blindt mot isfjellet mens de synger salmer om åpenhetens dyder. I et av mine første bokbidrag skrev jeg om «Åbenheds­profeterne». Men den beste kritikken kom fra den amerikanske filosofen R.R. Reno i boken «The Return of the Strong Gods». Hans kritikk av Popper er nådeløs.

For Popper var åpenhet ikke bare et middel til et bedre samfunn – det var målet i seg selv. Å ha grenser, opprett­holde kulturelle normer eller diskriminere mellom ulike verdens­bilder ble sett på som et fall tilbake til barbariet i det «lukkede samfunnet». Troen og fedre­lands­kjærlig­het­en var mektige guder. Hvis de ikke ble drevet ut, ville historien igjen ende med Hitler og Holocaust.

«Aldri mer!» ble det åpne samfunnets feltrop.

Men hva om dette idealet i seg selv inneholder en fatal feil? Hva om toleransen i et åpent samfunn ødelegger selve forut­setning­ene som et i autentisk forstand fritt samfunn hviler på?

Renos kritikk av Poppers liberalisme avslører en fundamental sannhet: Samfunn som ønsker å bevare sin frihet, må vite når de skal si nei og lukke seg.

Åpenhetens selvdestruktive logikk

Karl Poppers filosofi var basert på et enkelt premiss: Alt skal kunne kritiseres, intet må være hevet over rasjonell diskusjon. Denne kritiske rasjonalismen skulle frigjøre mennesket fra dogmer og autoriteter.

Men tankegangen rommer et grunn­leggende paradoks: Når alle institusjoner stadig debatteres, mister de sin legitimitet og evne til å binde samfunnet sammen. Først under­graves institusjonene, så fragmenteres samfunnet, og til slutt kollapser sivilisasjonen.

Ta kirken som et eksempel. Når alle dogmer gjøres til åpne spørsmål, og når prester slutter å tro – i Danmark husker vi fortsatt Thorkil Grosbøll – så har kirkene relativisert sine grunn­leggende lære­setninger i åpen­hetens navn. Tomme kirker er resultatet. Deretter en massiv medlems­flukt. En kirke uten faste over­bevisninger blir meningsløs.

Det samme gjelder skolen. Når pensum og kanon avskaffes som «under­trykkende konstruk­sjon­er», og når alle perspektiver erklæres som like gyldige, blir elevene stående uten et felles fundament for sin viten. Resultatet er ikke større frihet, men forvirring og tilfeldighet.

Hvordan skal unge mennesker finne vei i verden når samfunnet ikke lenger tør å si hva som er verdt å vite?

Selv foreldre­autoriteten undergraves av åpenhetens logikk. Når barns «rettig­heter» settes over foreldrenes ansvar, og når enhver grense kan beskyldes for å være under­trykkende, forsvinner den strukturen som barn trenger for å utvikle seg til ansvarlige voksne.

Demokratiets skjulte fundament

Poppers store feil var å tro at demokratiet bare er en debattform – et verdi­nøytralt system der rasjonelle argumenter konkurrerer og det beste argumentet vinner.

Men som Reno demonstrerer, hviler demokratiet på dypere­liggende forut­setninger som ikke i seg selv kan begrunnes rasjonelt.

Danmarks tillits­samfunn fungerer ikke primært på grunn av gode argumenter, men fordi danskene deler uuttalte kulturelle normer. I sommer ble jeg igjen slått av hvor mange bønder som legger ut avlingene sine til salgs i boder langs veien. Når en bilist kjører inn og betaler ærlig for varene, og når bonden stoler på at varene ikke blir stjålet, bygger det på århundrer med felles sivilisatorisk erfaring.

Denne tilliten kan ikke skapes gjennom rasjonelle diskusjoner – den må nedarves og pleies gjennom tradisjon.

Familien utgjør sivilisasjonens grunncelle, ikke fordi dens over­legen­het kan bevises i en debatt, men fordi den gjennom århundrer har vist seg å være det mest effektive grunn­laget for opp­dragelse og omsorg. Når alle familie­former erklæres som like gyldige – fra kjerne­familien til poly­amorøse konstella­sjoner –, under­graves ikke bare familiens stabilitet, men hele samfunnets sosiale samhold.

Nasjonen representerer det skjebne- og ansvars­felles­skapet som demo­kratiet krever. Uten en følelse av at «vi er alle i samme båt», blir politikken en kamp mellom interesse­grupper snarere enn et forsøk på å fremme det felles beste. Derfor kan man ikke bygge et demokrati på kosmo­politiske prinsipper. Det krever i stedet tilhørighet og gjensidig forpliktelse.

Demokrati, tillit, familie og hjemland krever en høy grad av lukkethet.

Når alt blir relativt

Poppers åpne samfunn fører uunngåelig til verdi­relativisme. Når alle sannheter skal kunne anfektes, og alle perspektiver skal respekteres, forsvinner muligheten til å si at noen ting simpelthen er bedre enn andre.

Her er det åpenhetens fatale paradoks som viser seg: Ubegrenset toleranse skaper total intoleranse.

Se på innvandrings­debatten. Når alle kulturer erklæres som like verdifulle, blir det umulig å stille krav om integrering. Hvorfor skulle innvandrere tilpasse seg danske normer hvis deres egne tradisjoner er like gyldige?

Resultatet er ikke harmonisk mangfold, men parallelle samfunn og kulturell fragmentering.

Museenes «avkolonisering» illustrerer samme logikk. Når vestlig kultur reduseres til bare én fortelling blant mange – og ofte den minst troverdige –, mister samfunnet sin kulturelle selv­forståelse. Unge dansker lærer å skamme seg over sin arv i stedet for å bygge videre på den.

Det konservative alternativ

Renos kritikk av Poppers ideal om det åpne samfunn peker på behovet for en annen tilnærming. En tilnærming som anerkjenner tradisjonens visdom i stedet for å avsløre den som forkastelige fordommer. Konservative forstår at samfunn ikke kan bygges på rene ideer, men må vokse organisk ut av historisk erfaring.

Autoritet og hierarki er ikke redskaper for under­trykkelse, men ryggraden i sivilisa­sjonen. En lærer har autoritet, ikke fordi hun under­trykker elever, men fordi hun representerer generasjoners akkumulerte viten.

Konservative verdsetter tradisjonen fordi den er et destillat av det som virker og holder. Å ville starte helt på nytt med blanke ark, er ikke progressivt, men barbarisk. Det ville bety å forkaste årtuseners erfaring til fordel for tilfeldige menneskers innfall her og nå.

Frihetens sanne betingelser

Renos budskap til de konservative er både advarende og oppmuntrende. Advarselen lyder at det åpne samfunnets logikk er langt mer destruktiv enn mange har innsett. Den eter seg inn i sivilisa­sjonens fundament og etter­later samfunn som bare er frie på papiret.

Motsatsen til det åpne samfunnet er ikke det lukkede samfunnets tyranni, men det rotfestede samfunnets visdom. Et samfunn som kjenner sin historie og verner om sine tradisjoner, er ikke mindre fritt. Det er mer fritt, fordi det har bevart de institu­sjon­ene og normene som gjør reell frihet mulig.

Poppers feil var å tro at åpenhet var målet. Men åpenhet er bare et middel. Det åpne samfunnet må lære seg å lukke seg mot det som ødelegger det. Ellers ender det opp med å åpne seg i hjel. Takket være Popper vet vi nå at veien til tyranni er brolagt med de beste intensjoner om åpenhet.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok!