Toppsjefene i Mercedes og Porsche klager nå sin bitre nød over klimapolitikken som de selv har vært med på å omfavne, og som nå undergraver industrien deres, akkurat som de ble advart om for ti år siden. Begge premium-merkene er nå i alvorlig trøbbel fordi politikerne har tvunget dem til å bruke enorme summer på å produsere og selge batteribiler under trusler om store bøter.

Samtidig har klimapolitikerne sabotert bilmarkedet i EU ved å åpne opp for billige kinesiske batteribiler og undergrave hele bilmarkedet med subisidier. Og når Kina sitter med råvarene og billig arbeidskraft, så vinner Kina. Dette var en høyst forutsigelig utvikling som mange advarte mot, men som Europas bedriftsledere aldri klarte å ta inn over seg. Ingen av deres analytikere klarte å se faren som mange uavhengige advarte mot.

Trøbbel for Mercedes Benz

Ola Källenius har vært toppsjefen for Mercedes Benz i seks år, samtidig som han er styreleder i sammenslutningen av Europas bilfabrikanter (ACEA). I et innlegg i det britiske magasinet The Economist hevder han at de neste 12 månedene vil bli et være eller ikke være for Europas bilindustri. Dette er helt nye toner, og gjenspeiler desperasjonen som raskt sprer seg overalt i EUs bilindustri. I artikkelen advarer han om at 40 prosent av EUs leverandører av bilkomponenter kan være ulønnsomme i 2025, og sier:

– EUs grønne giv skulle være vår månelanding, men vi risikerer å gå tapt i rommet. Enten tilpasser Europa seg dagens realiteter, eller så risikerer vi å ofre det industrielle lederskapet for overregulering og stagnasjon. Vi har lansert hundrevis av nye elbilmodeller og investert mer enn 250 milliarder euro (290 milliarder dollar) i den grønne overgangen innen 2030. Men mange forbrukere er fortsatt forsiktige.

Den svenske topplederen oppfordrer altså ikke politikerne til å avslutte klimahysteriet, oppheve flåtekravene rundt CO2-kutt og kravene om kun salg av batteribiler. Han er en klimaaktivist. EU har varslet en skjerping av klimapolitikken, med krav om at kun én av fire nye leie- eller firmabiler skal gå på bensin eller diesel fra 2027, og fra 2030 skal det være hundre prosent elektrisk. Likevel protesterer ikke Mercedes-bossen på det politiske eksperimentet som klimapolitikken faktisk er. Tvert om.

Lederne for EUs bildindustri er selv problemet

I stedet for å sette ned foten og sette hardt mot hardt i klimapolitikken sammen med fagforeningene, vil Källenius ha mer klimapolitikk. Han mener EU må garantere langsiktig markedsadgang for alle teknologier som bidrar til dekarbonisering, og at EU må støtte opptrappingen av elbil-innføringen med alle midler – spesielt med bedre ladeinfrastruktur og lavere strømpriser, men med rom for hybrider, rekkeviddeforlengere, svært effektive kjøretøy med forbrenningsmotor og dekarbonisert drivstoff.

Hans fokus er altså ikke å ivareta business, beskytte markedet, stillinger og tjene penger gjennom fritt marked og sunn forretningsdrift. Hans topp-prioritet er fortsatt «dekarbonisering», overgang til elbiler og at klimamålene skal nås. Og det er faktisk ikke hans jobb eller problem. Det er politikernes jobb og problem.

Utrolig nok bekymrer Mercedes-sjefen seg for at batteribiler bare har en  markedsandel på 15 prosent i EU, mens det økonomiske miljøet er blitt kraftig forverret. Og han advarer mot «cubafisering», som vi varslere advarte mot for ti år siden.

– I dag er biler i EU i gjennomsnitt mer enn 12 år gamle, og alderen vil fortsette å stige med gjeldende regelverk. Dette vil ha negative konsekvenser for klimaet, sysselsettingen, velstanden og hele biløkosystemet, noe som igjen forverrer problemene for en bransje som allerede sliter», skriver Ola Källenius, og hyller Kinas oppskrift: Kina beviser at en tilnærming basert på flere teknologier kan akselerere fremgangen. Hvorfor spiller vi ikke etter lignende regler?

Med dette avslører Källenius hvor dypt klimahysteriet stikker: Han har ikke lært noen ting og stiller ingen kritiske spørsmål til det politiske samfunnseksperimentet. Og dermed avslører han at Mercedes Benz vil få enda større problemer fremover hvis han får fortsette i jobben. Toppledelsen har nemlig eliminert alle kritikere og gode analytikere rundt seg som kan fortelle sannheten til styret:

Det «grønne skiftet» er en politisk fiksjon, og det kinesiske diktaturet gir fullstendig blaffen i klimapolitikk. De bygger batteribiler som et sosialt tiltak, for å maksimere ressursutnyttelselsen, samt som energi-diversifiseringstiltak: Kinesere som får kjøpe seg bil, er nemlig fornøyde kinesere som ikke gjør opprør. Og elbiler har en unik mulighet som drivstoffbiler ikke har: De kan gå på kullkraft, altså det som driver hele Kina. Diesel og bensin er en begrenset ressurs i Kina. Det er ikke kull. See?

Mer trøbbel for Porsche

Lederen av Porsche, Oliver Blume, er også i krisemodus og varsler om full markedskollaps og en forretningsmodell som ikke lenger fungerer. Årsaken er ikke overraskende at rammebetingelsene har blitt kraftig forverret på kort tid, og at «elektromobilitet utvikler seg mye saktere i mange markeder enn vi, og mange eksperter, hadde forventet for for noen år siden.» Men bare de ekspertene de ønsket å lytte til, og ikke de mange varslerne som advarte mot å omgjøre Porsche til et politisk industrument for grønt skifte.

Frankfurter Allgemeine Zeitung har publisert et brev som Oliver Blume har sendt ut til sine ansatte. Der opplyser han om nok et kostnadsbesparelsesprogram og ytterligere innstramming. Årsaken til problemene skiller seg noe fra Mercedes Benz’, fordi premiumsegmentet luksusprodukter har sviktet, samtidig som dollarkursen og tollmurene i USA har ødelagt markedet, noe som også rammer hardt prøvede VW. Men det som gjør Porsche ekstra sårbare, er at de er en liten luksusbil-produsent.

Porsche har ingen «billigbiler» eller storselgere i familiesegmentet som pengemaskiner. Det gjør dem svært konjunkturutsatte, og med mindre økonomiske muskler. Når klimapolitikere tvinger dem til å skape helt nye produksjonslinjer for batteribiler, rammer det økonomien deres hardere enn større bilfabrikker, og enda verre: Etterspørselen etter batteribiler er mindre i premiumsegmentet (bortsett fra i Norge og California). Elbiler er i tillegg langt dyrere å produsere enn drivstoffbiler, noe som gir mye høyere salgspris. Porsche-eiere flest vil ha motorlyd, men EU-politikere har bestemt at dét skal ikke Porsche få produsere i fremtiden, og da er det ikke rart at tallene blir illrøde:

I første kvartal i år falt Porsches driftsresultat med over 40 prosent, og driftsmarginmålet ble nesten halvert. I 2024 produserte Porsche 310.000 biler, mens de håper på 250.000 i år. Dermed blir det jobbkutt og slutt på bonusutbetalinger. Og skylden ligger hos klimapolitikerne og en ledelsen, som allerede i 2015 skulle sagt kontant nei til all klimapolitikk, med trussel om utflagging og nedleggelse. For det vil uansett bli sluttresultatet.

Politikere kan nemlig tvinge Porsche til å lage batteribiler, men de kan ikke tvinge publikum til å kjøpe dem. Denne enkle og åpenbare sannheten er både Ford, VW, Audi, Fiat, Peugeot, Volvo og alle andre europeiske bilfabrikker i ferd med smertelig å oppdage. Men hvorfor oppdaget ikke internasjonale profesjonelle bedriftsledere dette før?

Hva fikk høyt utdannede konsernsjefer til å tro på «grønt skifte»? 

Man får aldri får noe svar på følgende kritiske spørsmål: Hva i huleste fikk lederne av EUs bilindustri til å tro på denne «månelandingen».  Hva fikk dem til å satse sin eksistens på at publikum var klare for å kvitte seg med bensin- og dieselbiler, bare fordi dumme miljøpolitikere var klare for det, ønsket det og ville tvinge det frem? Hva fikk styrerommene til å tro at hvis politikere kan tvinge bilfabrikker til å lage batteribiler, så kan de også tvinge publikum til å kjøpe dem? Hvor er fundamentet for at Ola Källenius & co. ble overbevist om at elbil-revolusjonen ville skje i ekspressfart?

Grunnen til at ingen toppledere kan eller vil svare på dette, er at de ikke skjønner det selv. De har nemlig blitt grepet av samme  tanketomme gruppetenkning og massehysteri som resten av samfunnet. «Alle sier det, og da må det være sant!» Dette har igjen eliminert all risikovurdering, og alle kritikere med «negative tanker» er blitt kastet ut av maktens sirkel, så man kan marsjere i takt med politikere mot en strålende, men fiktiv grønn fremtid. Det fantes aldri noe faktagrunnlag eller empiri for denne raske «overgangen».

Det var aldri noe rop i markedet om kun å få kjøpe batteribiler – hvor Norge som alltid er annerledeslandet. Dét var og er et politisk fantasifoster. Alt var fiksjon og selvbedrag. Et luftslott. Og luftslott er en like farlig forretningsmodell som stillstand og selvtilfredshet. Både toppledere og fagforeningssjefer i EUs bilindustri lot seg villig omgjøre til politiske instrumenter for drømmepolitikk uten fundament – for det er sånn massehysteri fungerer: Alle slutter å tenke, moralisme tar over for logikk, og alle blir med på en jakt på den hellige gralen som ikke finnes.

Siden 2020 har EUs bilindustri klart å kamuflere de katastrofale resultatene av klimapolitikken med pengebruk, stive smil, reklame, moralisme, talltriksing og dobbelt bokholderi – og mange ledere har sikkert trodd på denne kamuflasjen. Men nå kommer straffen gjennom ketchupeffekten: Ingenting, ingenting, litt, og så alt på en gang. For problemene er MYE verre en det offentligheten får vite. Vent og se.