Statuen av Olav den hellige i Amfiet der Spelet om Heilag Olav spilles på Stiklestad, der det avgjørende slaget i kristningen av Norge stod i 1030. Foto: Gorm Kallestad / NTB.

² Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden,
du som har bredt ut din prakt over himmelen!
³ Fra småbarns og spedbarns munn
har du reist et vern mot dem som står deg imot,
for å gjøre ende på fienden og hevneren.

⁴ Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
⁵ hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

⁶ Du satte ham lite lavere enn Gud
og kronet ham med herlighet og ære.
⁷ Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:
⁸ småfe og storfe i samlet flokk,
de ville dyrene på marken,
⁹ fuglene under himmelen og fisken i havet,
alt som ferdes på havets stier.

¹⁰ Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

Salmenes bok 8, 2–10

På førstkommende tirsdag, den 29. juli, feirer vi Olsok. Dagen er en katolsk festdag til minne om kong Olav den hellige, som falt i slaget på Stiklestad på denne datoen i 1030. Dagen er offisiell flaggdag, og vitner om statusen den har i norsk historie.

Olav den hellige spiller en sentral rolle både for kristningen av Norge og som nasjonsbygger, og i den senere tid har han blitt gjenstand for kritikk på grunn av hans påstått brutale, og dermed ukristelige, framferd. Det er som man ikke helt klarer å skille de to oppdragene, kristning og nasjonsbygging, samtidig som man ikke vil forstå den tiden Olav virket i. Ingen blir frelst ved hjelp av rå maktbruk, men man kan tvinges til å slutte med destruktiv avgudsdyrkelse og akseptere et nytt lovverk.

Men det synes stadig vanskeligere å si noe positivt om kristendommen i det offentlige Norge. I Stavanger har man for eksempel plassert en gjenskapning av en tre tusen år gammel vokterfigur, en lamassu, fra et assyrisk tempel i Ninivei, i anledning byen og domkirkens 900-årsjubuleum. Skulpturen, laget av resirkulerte hermetikk­bokser, er ment å kommentere krig, imperialisme og tap av kultur.

I Trondheim preges Olavsfest stadig mindre om Olav den hellige og kristendom.

Ingen spør hva tapet av kristen kultur innebærer, hvilken kulturell imperialisme Europa og Norge opplever nå. Det er alltid de andres kultur som er viktig.

For egen del har sommeren blant annet blitt brukt til et dypdykk i kinesisk historie, en historie som gir oss skremmende eksempler på hva som kan skje når et statsmakten ikke har noen absolutte grenser. Hverken Buddha, Konfucius eller taoismen kunne som kong David i sin salme peke på mennesket skapt av Gud med tilhørende moralske konsekvenser, for når keiseren mente han var himmelens sønn på jord, var grenser et fremmedord.

Også det førkristne middelalder­samfunnet var et brutalt samfunn. En kultur preget av klaner som ofte lå i strid, og hvor hevn for påståtte ærekrenkelser var daglig kost. For den som vil forstå hva dette innebar, er Njåls saga obligatorisk lesning. De som argumenterer mot kristningen av samfunnet, bør ha ryggrad nok til å erkjenne at da velger de ættesamfunnets verdier også for vår egen tid – det vil si det samfunnet vi møter i Njåls saga. Her var æresbegrepene knyttet opp til makt, og slekten var den som garanterte sikkerheten. Barnedrap og slavehold var en selvfølge. Selv om det var et samfunn med lover, var det makten som til slutt definerte retten.

Innføringen av kristen tro var radikal i innhold, men ble forsvart ut fra et konservativt perspektiv. Den viste til objektive sannheter og historiske hendelser, om en Gud som ble menneske for å frelse oss alle. Det var en fortelling om et menneskeverd ingen før hadde erfart, og som legitimerte kongens kamp mot overgrep. Lojaliteten skulle derfor ligge hos en konge som hadde sin legitimitet fra en moralsk Gud, ikke klanen, og med respekt for liv, eiendom og loven vokste det fram politiske og akademiske institusjoner som forandret samfunnet fullstendig.

Man må ikke bli forundret over at en slik radikal omveltning av samfunns­strukturer møtte motstand, men det var legitimt å bekjempe de som forsvarte et samfunn bygget på undertrykkelse.

Tiden for de fornærmedes rett til hevn var forbi, det var en ny sivilisasjon som vokste fram.

Innføring av kristenretten handlet ikke om den enkeltes forhold til Gud, men om alles forpliktelser til fellesskapet. Dette enkle, men viktige, poenget blir oversett altfor ofte. De som ikke ville akseptere krav om menneskeverd, skulle møtes med de virkemidler som var nødvendige. Det er kristen tro i politisk praksis. Innenfor denne virkeligheten er det ingen majoritet eller minoritet, vi er alle like innenfor Gud og loven. Det er denne kulturen vi ser forsvinner rett foran øynene på oss, men offentligheten fokuserer på de fremmede, viktigheten av at de får beholde sin kultur.

Å bruke undertrykkelse av minoriteter som et argument for å ta avstand fra kristningen og Olav den helliges nasjons­byggings­prosjekt, vitner om en misforstått kristendom. En voldelig kultur blir ikke rettferdig bare fordi den tilhører en minoritet.

Olav den helliges død er blitt stående som starten på en konservativ nasjonsbygging, bygget på kristen tro, og hans nærvær i det norske samfunnet som helgen etter hans fall på Stiklestad kan knapt overvurderes. Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, plassert i Klemenskirken i Nidaros og erklært hellig av kirken. Det var hans prosjekt de framtidige kongene gikk inn i.

Vi må derfor ikke blir overrasket over at dagens radikale misliker markeringen av ham. For dem er den konservative staten fienden, og deres rett ligger i makten, ikke hos Gud.

Vi andre skal markere dagen med glede og stolthet.

God søndag!