For ti år siden fikk lokalpolitikerne i Porsanger en visjon i fanget fra private aktører: Visjonen og målet var at Porsanger skulle bli «snuhavn» for den økende cruisetrafikken. Kjekke fyrer i dress klarte nemlig å overbevise politikere om at cruiseskipene ville bruke Lakselv som snuhavn før de satte kurs sørover igjen, men da trengtes en diger flytebrygge for å få passasjerene i land.

Denne visjonen var ikke bygget på noe konkret. Det var bare tankespinn, noe som er helt i tråd med lignende visjoner om Norge som ledende på havvind, som batteriprodusent, som grønn industribygger eller som sykkelnasjon, hvor 30 prosent av jobbreiser skal foregå på sykkel på glattisen i novembersludd.

Det ligger aldri tørre tall, fakta eller empiri bak slike visjoner. Ingen forsøk, ingen resultater, ingen regnskapstall, ingen suksesser. Det er bare oppblåste PowerPoint-presentasjoner fulle av piler som peker oppover, skapt av mennesker som liker å forlede andre med eventyr – og gjerne med et personlig profittmotiv som underkommunisert drivkraft.

I Porsanger var det altså ikke vindmøller, batterifabrikk eller sykkelveier som skulle bli den nye oljen, men ei flytebrygge til 35 millioner kroner som gjennom ukjent magi skulle lokke cruiseskipene inn Porsangerfjorden. Ifølge NRK har den vært brukt én gang de siste åtte årene, og den suger stadig penger ut av det magre kommunebudsjettet.

Kjell kjekken fra «Visjonær AS» gjorde rent bord

De visjonære dress-kjekkasene som overtalte politikerne i Porsanger, er for lengst over alle hauger. Aksjeselskapet gikk konkurs i god tid før flytebrygga forlot verftet – slik sånne «visjonære» aksjeselskap gjerne gjør til eiernes fordel. Bare snakk med en kommunepolitiker i Ballangen kommune som skulle få «verdens største datasenter» i 2017. Kommunepolitikere lærer nemlig aldri.

Akkurat hvorfor kommunepolitikere opptrer som hypnotiserte høner foran kjekkaser i dress som lover grønt gull og 3000 arbeidsplasser, burde vært et eget forskningsprosjekt. (Hvor blir alle «ekspertene» av når man trenger dem?) Det som er sikkert, er at da aksjerytterne forsvant med det de kunne av penger, valgte kommunen å piske visjonen videre: I stedet for å overlate hele konkursboet til en bostyrer som kunne rydde opp i rotet, vedtok et flertall i kommunestyret å kjøpe flytebrygga.

NRK melder at på et tidspunkt ville man pantsette hele rådhuset for å få kjøpt den. Den koster en blakk kommune på Robek-lista friske to millioner kroner årlig, og fortsatt håper man å få solgt miséren. Overraskende nok står ikke kjøpere i kø, men dét er ikke poenget:

Underskuddsbølge for norske kommuner

Det er mye å lese om denne fadesen på NRK, så det er ingen grunn til å skamme ut lokalpolitikerne ytterligere. Det som er langt mer interessant, er følgende: Hvordan kan dette skje gang på gang på gang? Hvorfor har ikke norske kommunepolitikere noen som helst evne til å beherske seg med hensyn til pengebruk? Siden norske lokalpolitikere ikke kan økonomifag, og åpenbart ikke har normal, voksen ansvarlighet, hvorfor finnes det da ikke lovverk som kan stoppe sløsingen?

Kommunesektorens organisasjon (KS) har lagt frem tall som viser at hele 206 kommuner gikk med underskudd i 2024, noe som betyr at hele 58 prosent av alle landets kommuner endte med røde tall i regnskapet. Det er en voldsom økning, for i 2022 gikk bare 50 kommuner med underskudd, og allerede da ble det ropt alarm. Så mens alle roper at «nå må det ryddes opp», er det ingen som rydder opp. De bare roter det enda mer til.

Hvorfor slipper kommunepolitikere unna ansvaret?

Siden når fikk kommunepolitikere tillatelse til å bruke offentlige skattepenger til aksjegambling og subsidiering av høyrisikable visjoner? Og når det går så galt som dette, hvordan er det mulig at de samme politikerne som svikter i jobben sin og sløser bort andres penger, fortsatt kan sitte i posisjon som om ingenting har hendt? Hvor er ansvarliggjøringen?

Svaret finner du i partipolitikken og blokktenkningen: Hvis sosialistisk blokk har flertall og bestemmer seg for å sløse bort en milliard på sykkelveier ingen trenger og bare noen ytterst få bruker på godværsdager halve året, så skulle man tro at argumenter, fakta og tall ville snu flertallet vekk fra galskapen. Men det er feil. Flertallet liker alltid å vise makta over mindretallet.

Det samme skjer hvis ordføreren er en visjonær person som er flink til å få flertallet med seg. Da kan ingen fakta eller forsiktighet stoppe visjonen. Og siden flertallet var overbevist om at flytebrygga/batterifabrikken/hydrogeneventyret ville gi 3000 arbeidsplasser, er det ingen som i ettertid vil innrømme hvor dumme de har vært. «Nå må vi stå sammen og se fremover!»

Ingen evne til å ta realitetene inn over seg

Det mangler ikke på forskningsrapporter og ekspertuttalelser rundt den stadig dårligere kommuneøkonomien. Det finnes tonnevis med rapporter og analyser som forsøker å finne svarene, men når man graver i dette materialet, finner man fort et gjennomgående trekk: Det som virkelig ødelegger norske kommuners økonomi, er et systemisk overforbruk av sosiale tjenester, samt stadig flere lover, regler og reguleringer som krever «omstilling», som igjen skaper et byråkrati som er helt ute av kontroll.

Masseimporten av migranter og såkalte flyktninger til Europa og Norge har en massiv effekt på kommuneøknomien vår. Disse menneskene kommer uten noen ting, og enten de kommer fra Ukraina eller Somalia, trenger de mat, klær, bolig og penger – og det får de fra skattebetalerne rundt dem gjennom eksploderende sosialbudsjetter. Men det er aldri masseinnvandringen som har skylden for dette, selv om alle tall beviser det.

Leser man rapportene, er det i stedet «økende arbeidsledighet», «mangel på statlig støtte»,  eller klassikeren «eldrebølgen» som har skylda for de økonomiske problemene. Det åpenbare for kommunene ville være å si nei til å ta imot «flyktninger», men i stedet har kommunene drevet en moralsk pissekonkurranse om hvem som kan ta imot flest. Tross alt betaler jo staten (altså du) utgiftene i fem år før «flyktningene» får seg jobb. Men jobb får de ikke. Skremmende mange blir evige trygdemottakere. Alle vet det, tall-bevisene fra SSB er ubestridelige, men ingen vil snakke om det.

Kommunene har ikke noe valg

Det er ikke vanskelig å drive en kommune godt økonomisk. Det er bare å sørge for at man ikke bruker mer penger enn man tjener, unngå å bygge opp gjeld og prioritere de tjenestene som skattebetalerne faktisk finansierer: skoler, brannbiler, vann, kloakk, veier, velferd, vedlikehold, eldreomsorg og andre tjenester. Kjedelig, men enkelt.

Ingen betaler skatt for at politikerne skal gamble på flytebrygge, batterifabrikk, kjøp av boliger til stadig flere «flyktninger», investere i oppstartsbedrifter, sykkelveier eller klimatiltak. Det er ikke viktig for flertallet. Det er bare viktig for noen få aktivister samt politikere – som konsekvent påpeker at de «må» ta inn flyktninger, «må» satse på flytebrygger og «må» bruke penger på «klimaomstilling». De har faktisk ikke noe valg, siden Norge er omgjort til en EU-koloni drevet av stattholder Støre.

For å finansiere disse kostbare prosjektene som alle kan klare seg uten, blir politikerne nødt til først å låne penger, og deretter må de øke de kommunale avgiftene for å håndtere gjelda og merforbruket. Da blir både borgerne og næringslivet fattigere, og de må bruke mindre penger. Dermed faller omsetning og muligheten for ansettelser privat, og da det blir enda mindre skattepenger inn, og enda flere må ansettes i offentlig sektor.

Det voksne folk gjør da, er å si stopp til alt av tiltak som øker utgiftene, og si nei til alt av kostbare visjoner, «flyktninger», klimatiltak, miljøtilpasninger og bygging av kulturhus etc. som øker driftsutgiftene. Men nei da: Norske kommuner er drevet av gærninger som i stedet «må» kutte i skoler, eldreomsorg, vedlikehold og alt annet som skattebetalerne faktisk betaler for.

Mye av skylden for dødsspiralen ender naturligvis opp i Stortinget, som pålegger kommunene å sløse bort penger på «flyktninger», klimafjas, EU-lover og andre feilprioriteringer. Men når det gjelder å sløse bort penger på flytebrygger og visjonære prosjekter, legges skylden utelukkende på dumme og overmodige lokalpolitikere som aldri lærer at god styring starter med ærlig risikovurdering.

De hadde vært mer forsiktige hvis fakler, høygafler, tjære og fjær fortsatt var på moten.