I takt med økende vold, parallell­samfunn og svekket tillit til myndigheter i flere europeiske storbyer, spør stadig flere: Hva skjer når rettsstaten ikke lenger oppleves som garantist for orden, rettferdighet og trygghet? Det spørsmålet er ikke hypotetisk – det er akutt. Og historien gir oss skremmende klare svar.

Vi er i ferd med å entre et nytt stadium i Europas moderne historie, der problemer knyttet til masse­innvandring, integrerings­svikt og politisk ansvars­fraskrivelse ikke lenger kan håndteres innenfor de normale rammene av demokratisk forvaltning. Vi har vært her før. Og det gikk sjelden godt.

Den romerske lærdommen: Når loven mister sin universelle kraft

Romerriket, særlig i republikansk fase, var bygget på en tydelig retts­struktur der borger­rettig­heter, lover og institusjoner spilte en stabiliserende rolle i et multi­etnisk imperium. Men over tid ble loven en lekeball for makteliten. Sosial uro, migrasjons­strømmer fra provinsene og økonomisk ulikhet svekket tilliten til systemet. Til slutt tok private hærer og karismatiske ledere over det offentlige rom. Republikken ble til keiserdømme. Retts­sikkerheten ble et privilegium for de få.

Hva var nøkkelfeilen? Loven sluttet å være lik for alle. Når folket opplever at staten ikke lenger beskytter dem, søker de tilflukt i lojalitet til alternative makt­strukturer – klaner, sekter og leder­skikkelser. Vi ser i dag konturene av dette i europeiske områder hvor nasjonale lover og myndigheter står svakt, mens religiøse eller etniske normsystemer fyller vakuumet.

Weimarrepublikken: Når tillit forvitrer og demokratiet gir opp

Weimar-Tyskland etter første verdenskrig var juridisk sofistikert og demokratisk på papiret. Men økonomisk krise, masse­arbeids­løshet og vold fra ekstremister gjorde rettsstaten irrelevant i praksis. Folket sluttet å tro at staten kunne beskytte dem. Voldelige grupper, enten kommunistiske eller fascistiske, begynte å overta rollen som «retts­håndhevere».

Dette speiles i dag i europeiske byer hvor politiet i praksis har mistet kontrollen i visse områder – de såkalte «no-go-sonene». Her er det ikke nødvendigvis lovløshet, men andre lover – patriarkalske klanregler, sharia­lignende domstoler, æreskoder. Den offentlige rettsstaten har trukket seg tilbake, og med den: borgerens tillit til demokratiet.

Libanon-effekten: Når staten forvitrer og parallelle samfunn oppstår

Et mer moderne og nærliggende eksempel finnes i Libanon, hvor staten i dag eksisterer som en svak overbygning over et samfunn styrt av sekteriske, religiøse og etniske grupper. Staten hverken kan eller tør håndheve loven likt overalt. Rettferdighet er blitt noe relativt. En slik utvikling skjer ikke plutselig. Den skjer gradvis – gjennom politisk handlings­lammelse, selvpålagt multi­kulturalisme og frykt for å krenke «den andre».

I Sverige, Frankrike og Belgia rapporteres det stadig oftere om områder hvor politi og rettsvesen ikke har reell tilstede­værelse. I stedet råder klanbasert sosial kontroll, med egne «meklere», egne sanksjoner og tette bånd til trans­nasjonal kriminalitet og islamistiske nettverk. Dette er en form for «libanisering» av Vest-Europa. Den skjer ikke med våpenmakt, men med politisk unnfallenhet.

Når demokratiet setter seg selv sjakk matt

I sin artikkel «Der loven ikke opprettholdes 2.0» peker Kent Andersen på et paradoks: Demokratiets svakhet er at det må følge egne regler – mens dets fiender ikke trenger det. Kriminelle, ekstremister og anarkister opererer uten hensyn til lover, retts­sikkerhet eller menneske­rettig­heter. Statens svar på dette er ofte byråkratisk, sentimentalt eller symbol­politisk – og derfor ineffektivt.

Men hva skjer når demokratiet blir ute av stand til å løse problemene sine innenfor lovens rammer? Da kommer de uunngåelige spørsmålene: Skal vi fortsette å beskytte en ordning som ikke beskytter oss? Skal vi forsvare prinsipper når praksis kollapser? Når folk begynner å stille disse spørsmålene, er vi ved slutten av den demokratiske epoken og ved  begynnelsen på noe annet.

Veien videre

Her er tre mulige scenarier:

1. Reform innenfra: Statene erkjenner alvoret, gjenreiser politiets autoritet, styrker rettsvesenet og fører en streng, verdibasert integrerings­politikk. Dette fordrer politisk mot og reell vilje til å si nei – til feil kultur, til illegale nettverk, og til falsk humanisme.
2. Autoritær vending: Når borgerne føler seg sviktet av demokratiet, kan de støtte sterke ledere som tar «ryddejobben» utenfor normale retts­stats­prinsipper. Dette gir trygghet på kort sikt – men fører til nedbygging av frihet og institusjoner.
3. Kontrollert forvitring: Elitene ignorerer problemet, og samfunnet fragmenteres ytterligere. Retts­systemet blir selektivt, myndighetene trekker seg tilbake, og parallelle samfunn overtar stadig mer. Resultatet blir en form for nyføydalisme: Ulike lover for ulike grupper, med ulik beskyttelse.

Rettsstatens fall starter med likegyldighet

Historien viser at samfunn ikke faller sammen i løpet av én dag. De dør av gradvis svekkelse av autoritet, tillit og sammenhengs­kraft. Det skjer når lover ikke håndheves. Når borgerne ikke lenger tror på rettsvesenet. Når staten ikke forsvarer sine egne prinsipper.

Europa står i dag ved et slikt veiskille. Valget er ikke mellom å være streng eller snill – men mellom å være en rettsstat eller et offer for sine egne idealer. Rettsstaten er ikke bare en juridisk konstruksjon. Den er et moralsk løfte: om trygghet, forut­sigbarhet og likeverd. Hvis vi ikke holder det løftet, vil noen andre fylle tomrommet. Og det blir neppe med demokratiets verktøy.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!