Domenico Ghirlandaio (1448–1494), «Jesus kaller de første disiplene», freske i Det sixtinske kapell, Vatikanet.

¹³ Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. ¹⁴ Han pekte ut tolv, [som han også kalte apostler,] for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne ¹⁵ og ha makt til å drive ut de onde åndene. ¹⁶ [Han utpekte de tolv:] Det var Simon, som han ga navnet Peter, ¹⁷ Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes – disse to kalte han Boanerges, som betyr tordensønner – ¹⁸ og Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob, sønn av Alfeus, Taddeus, Simon Kananeos ¹⁹ og Judas Iskariot, han som forrådte ham.

Markus 3, 13–19

Alle dagens lesetekster i kirken handler om hvordan ulike mennesker får i oppdrag å gå ut og forkynne, og at de skal være menneskefiskere. Det er, for å si det forsiktig, et voldsomt oppdrag. Vi må ikke glemme hvem som ga apostlene, og senere generasjoner av kristne, dette oppdraget. Det var universets skaper, som blant annet sa til Peter: «Vær ikke redd, fra nå av skal du fange mennesker», etter at Peter på Jesu ord hadde satt fiskegarna på dypt vann, selv om han hadde fisket hele natta uten å få noe som helst, men nå fikk så mye at fangsten fylte to båter.

Vi må ikke blande Gud inn i politikken, er en påstand som gjentas til det kjedsommelige i det sekulære Vesten – uten at avsenderne av påstanden kan forklare hva politikk og kristendom egentlig handler om.

I uken som er gått har representanter for Norges regjering vært aktive gjester i Sør-Amerika. I Chile møtte vår utviklingsminister Åsmund Aukrust landets utenriksminister Alberto van Klaveren og signerte blant annet en bilateral avtale om samarbeid for likestilling og rettighetene til kvinner og skeive.

Samme uke var det et hastemøte om Gaza i Colombias hovedstad Bogotá. 30 land møttes, og foruten Norge var det to land fra Europa som deltok: Spania og Irland. Ifølge slutterklæringen var alle de 30 statene enige om at «æraen med straffrihet må ta slutt».

Det er fascinerende å erfare hvor frimodige dagens sekulære misjonærer er. Med stor kraft forkynner de normenes oppløsning og Israels ødeleggelse. De kaller det selvfølgelig ikke forkynnelse eller misjonering, men politikk. Men når jeg som kristen hevder det motsatte synet, får jeg altså høre at vi ikke må blande religion og politikk.

Vår kristne tro er ikke et politisk program. Jesus Kristus sendte ikke disiplene ut for å erobre makten i samfunnet, men troen på treenighetens Gud ga oss en ny forståelse av verden og mennesket, noe både vår grunnlov av 1814 og USAs uavhengighetserklæring fra 1776 er gode eksempler på. Fra middelalderen vitner kristenretten fra 1024 og Landsloven fra 1274 om hvordan troen la grunnlaget for ny rettsforståelse. Det var mennesker, inspirert av Jesus Kristus, som bygget et nytt samfunn, inkludert et nytt syn på lederskap, noe vi finner i den norske teksten «Kongespeilet» fra 1200-tallet.

Vi var skapt i bildet til en hellig Gud, og hadde fått et oppdrag. Det innebar ikke en utopisk drøm om å fjerne ondskapen og all urettferdighet, men den ga oss en forståelse av hva ondskap er. Vi må ikke glemme at siviliserte romere hadde drap som underholdning i sine arenaer. For kristne var det en avskyelig praksis. Denne nye forståelsen av ondskap, sammen med vår frie vilje og Jesu ord om å arbeide for det gode, revolusjonerte respekten for selv den svakeste blant oss. Jesu ord «Det dere har gjort mot en av mine minste brødre, det har dere gjort mot meg», gjorde det for eksempel naturlig å kjempe for uønskede barns rett til å leve, samt å bekjempe slaveriet.

I dag får vi altså høre at vi ikke kan blande Gud inn i kampen mot abort.

Men også dagens sekulære tror på noe. Det er dypt irrasjonelt å tro at mennesker kan skifte kjønn, eller at et barn ikke trenger en far og en mor, og at normer knyttet til seksualitet er nedbrytende. Den sekulære rasjonaliteten er derfor grunnlagt på en annen rasjonalitet enn den bibelske, men den krever like fullt å representere sannheten. Den fremstår som en ny teologi, og skapertroen viser oss biologiens etiske relevans på en måte de ikke kan tåle. Dette er dermed dagens sekularisme i praksis: Kristne begrunnelser kan ikke kreve offentlig legitimitet, skapertroen er utdefinert, og kristendommen er forvist fra den offentlige debatt.

Vår tids offentlige etikk er altså ikke et resultat av guddommelig inngripen, men er en konsekvens av et opprør mot Ham som en gang sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg». Dette opprøret leder naturlig nok til et helt annet politisk program enn hva troen på en hellig skapergud fører til. Ikke fordi vår kristne tro gir oss et ferdiglaget politisk program, men fordi den endrer vår forståelse av hva det vil si å være et menneske.

God søndag, og tjen Herren med glede!