Foto: Kåre Kivijærvi. Min venn og mentor fra min læretid i distrikts­avisen Finnmark Dagblad, mester­fotografen Kåre Kivijærvi, tok den fenomenale billed­serien fra fisket med sidetråler mellom Bjørnøya og Spits­bergen høsten 1959. Da han ti år senere som fetert bohem kom tilbake til vår felles hjemby Hammerfest, omgitt av fuktige litterater og frodige kvinner, var undertegnede 18 år. Vi utviklet de neste årene et vennskap som besto i at jeg skaffet penger og gikk på Vinmonopolet for den evig tørstende forsamling som til enhver tid var gjester i mørkerommet, der «svarte­kunstneren» fra nord utførte sin magi med dagens fangst av negativ film. Det var en unik og eventyrlig del av den arktiske presse­historien, som sannsynligvis aldri vil gjenoppstå, og Kåre ble en av mine mange enestående mentorer – ikke minst i det han kalte fagets og livets infanteri­taktikk. Dette og mange andre bilder ble funnet av forfatteren i Findus-arkivene under arbeidet med boken om den verdens­kjente filet­fabrikken i Hammerfest, gjengitt i ukebladet NÅ i 1961 og gitt i gave til forfatteren av Kivijærvi som betaling for talløse flasker Monopol. Det er også gjengitt i mine to – i all beskjedenhet – epoke­gjørende verk om norsk fiskeri­historie, «Fra brent jord til Klondyke. Historien om Findus i Hammerfest og norsk fiskeri­politikks elendighet», som utkom på Universitets­forlaget i 1995, og i boken om Nergård-konsernet, «Hvordan kron­juvelene i fiske­industrien i Troms ble samlet i ett selskap», som utkom i 2024. I stedet for et verv som professor 2 ved Universitetet i Tromsø, som jeg var blitt forespeilet, ble jeg stemplet som politisk kjetter. Bøkene fikk den ærefulle skjebne å bli fjernet fra skolenes læreplaner som et uttrykk for oppvigleri og en farlig og eksplosiv tenkning. Piske­slagene var drevet av de samme instinkter og den samme hunger etter sensur, ensretting og under­kastelse som preger de gjenværende få, men dominerende broxianere og marxist-leninister, som i tidligere mørke tider fikk folk i brune skjorter til å samle brensel til bokbål og famle etter fyrstikkene.

Regnet hadde opphørt da delegatene til Regulerings­rådets møte hastet gjennom glassdørene og inn i Fiskeri­direktoratets bygning på Nordnes i Bergen. Det var tidlig morgen, mandag 18. desember 1989, og en sur vind sto inn byfjorden.

Tidene var historiske. Bare en drøy uke tidligere var den forhatte Berlin­muren blitt revet. I Praha var fløyels­revolusjonens tilhengere i ferd med å sette inn nasjonal­helten Vaclav Havel som ny statsleder, og i Bucuresti ble sammen­støtene stadig mer brutale mellom SV-vennen Ceaușescus hemmelige politi, Securitate, og demonstranter som krevde diktatorens avgang. Hele Østblokken knaket i sammen­føyningene. Den kalde krigen var over, og det kommunistiske hegemoniet i Sovjet­unionen og Sentral-Europa sto for fall.

Forfatteren har hatt gleden av å møte den tsjekkiske dissidenten og stats­lederen Vaclav Havel én gang, da han på vegne av VG rundt 1990 dekket FNs store barnedag (!), og Havel med lavmælt under­fundighet la fram følgende revolusjonære forslag for general­forsamlingen: «No tinpot-dictator shall ever be allowed to pat the head of a child again.» Da som nå var general­forsamlingen dominert av ypperstep­rester fra religiøse diktaturer, Hamas- og Hizbollah-entusiaster og marskalker med høye skjermluer og silke­uniformer nedlesset av medaljer i emalje og edle metaller. Ingen av dem syntes Havels forslag var morsomt, og stein­ansiktene lyste av raseri. Foto: Ondřej Sláma / Wikimedia Commons (cc by-sa 3.0).

Et historisk øyeblikk i nord

Sammenlignet med de verdens­historiske rystelsene som fant sted bak Jernteppet, var fiskeri­direktør Viggo Jan Olsens agenda av en langt mer prosaisk natur. De totalt 44 (!) tillits­mennene, byråkratene og forskerne som var medlemmer av og observatører i Regulerings­rådet, sto likevel overfor et lokalt historisk øyeblikk. For å redde den norsk-arktiske torske­stammen skulle de fastsette Norges kvoter i Barents­havet til et historisk lavmål – bare 113 000 tonn, en brøkdel av det som ble fisket få år tidligere – og samtidig bestemme hvem som skulle bære de tyngste byrdene: trålerne eller kystflåten.

Helt til midt i 1970-årene var total­fisket offisielt rundt 800 000 tonn i Barents­havet, men alle visste at det skjedde et betydelig overfiske og yngeldrap – og der var kyst­fiskerne ikke blant søndags­skolens mest bibeltro barn. De overfisket kvoten årlig med et par hundre tusen tonn, og leverte svart til fiske­kjøpere som kjempet desperat for å overleve.

Vitenskapelige feil­vurderinger

Den totale krisen inntraff i 1988 da havforskerne ble tvunget til å innrømme at måle­metodene hadde vært for dårlige, og at de hadde feiltolket situasjonen på dramatisk vis. Den antatt sterke 1983-årsklassen var tilsyne­latende forsvunnet, og det var ingen vei utenom. I stedet for å kunne fordele 600–800 000 tonn torsk, hyse og blåkveite årlig, måtte totalkvoten presses så langt ned mot 100 000 tonn årlig som økonomisk mulig.

«I fjor snakket vi om en totalkvote på 690 000 tonn», hadde den kjente kystfiskeren Thor Wold fra Andøya bemerket et par år tidligere. «Nå snakker vi om 300 000 tonn.»

Det var fortsatt altfor mye, og kvoten for 1990 ble fastsatt til 113 000 tonn, hvor av kun 28 250 tonn gikk til trålerne, om lag 25 prosent.

«Grunnen til den nåværende situasjonen er at økosystemet i Barents­havet har brutt sammen», utbrøt en av Hav­forsknings­institutt­ets radikale veteraner, Johannes Hamre. «Vi har ført en forvaltnings­politikk som har ødelagt nærings­grunnlaget i Barents­havet for alle rovdyr, oss selv inkludert. Vi må tilbake til begynnelsen av dette århundret for å finne en tilsvarende situasjon. Vi kan ikke forutsi konsekvensene av det som nå skjer i Barentshavet.»

For lite fisk til for mange fiskere

Det var en følelsesladd over­dramatisering av mannen som i 1975 hadde trumfet gjennom ti års fredning og dermed reddet silde­bestanden. Situasjonen var kritisk som en følge av feil i forskernes egne målemetoder, og distrikts­politiske føringer som hindret en høyst nødvendig rasjonalisering. Det var rett og slett for lite fisk til for mange fiskere, som dessuten hadde fått en stadig bedre teknologi. Det var ikke bare kvotene som måtte kuttes. Det var antall fiskere, som i tillegg ville måtte finne seg i en økt industrialisering og urbanisering, der trålerne hadde en avgjørende betydning for jevn drift, som igjen sikret bedriftenes leverings­dyktighet 365 dager i året til markeder med steinhard konkurranse.

Økonomisk tsunami

Alle vi som kjenner Nord-Norges historie, vet hvordan det gikk. Sjokk­bølgene traff det lokale næringslivet som en økonomisk tsunami i 1990-årene, og sendte praktisk talt hele fiske­industrien i Finnmark og deler av Troms til skifte­retten, og flere tusen jobber gikk tapt. Kystflåten hadde ingen sjanser til å levere de kvanta som trengtes hver dag året rundt for å sikre bedriftenes økonomiske fundament.

50 år etter at forbudet mot landing av trålfisk ble besluttet av Stortinget, fikk de to første sovjetiske trålerne våren 1988 levere torsk i Båtsfjord. Det mest hellige dogmet var falt, men trålerhatet lever videre. Faksimile fra Fiskets Gang.

Hjelpen kom fra Sovjet­unionen, som fra 1988 lot sine trålere levere torsk i norske havner, noe som bidro til å redde deler av syssel­settingen i Øst-Finnmark – selv om Vardø fortsatt er en spøkelsesby i forhold til hva byen var, med en halvering av befolkningen på ti år.

Politikerne i den nye norske eliten, som har gitt etter for press fra de fanatiske broxianerne og marxist-leninistene i Tromsø og redusert trålkvotene for 2025 med minst 10 000 tonn, vet ikke hva de har gjort. De har vekket trålerhatet til live, brutt et fastlagt fordelings­prinsipp og svekket den gjenværende industriens sjanse til å overleve. Straks strømprisene er doblet som en følge av den komplett meningsløse elektrifiseringen av Melkøya, og oljeletingen for godt innstilles, vil de høste fruktene.

Folkeflukten fra Finnmark vil skyte fart i et tempo som vil få Hamres ord til å blekne. Og det nytter ikke lenger å se østover etter hjelp. Statsminister Støres og NATO-general­sekretær Stoltenbergs feilslåtte krig i Ukraina og absurde russerhat har for lengst ødelagt det gode naboskapet. De representerte rovdyrene som SV-eren Hamre hadde glemt i sin analyse: den nye klassen politikere uten egen yrkes­erfaring og med større lojalitet til Washington D.C. og Brussel enn til Mefjordvær og Gamvik.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!