Gruveselskapet Nussir har fått driftskonsesjon for en kobbergruve ved Repparfjorden i Finnmark. Masser fra gruvedriften vil bli tømt i et sjødeponi. Anlegget på bildet er Folldal Verk. Foto: Mads Suhr Pettersen / NTB.

Befolkningen i mitt hjemfylke Finnmark og resten av Nord-Norge har utviklet en bisarr, nærmest helautomatisk mekanisk refleks: Hver gang lykken smiler til oss, er helvete løs og undergangen nær.

Da Arbeiderpartiet etter krigen innså nødvendigheten av å modernisere fisket og den tilhørende landindustrien, ble ideene druknet i svovel og ild. En geologisk flaks hinsides Aladdins villeste drømmer gjorde at olje og gass i nyere tid ble funnet i tre bassenger: Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Men i nord ble Belsebub manet fram. Det sorte gull hørte Fanden til, iberegnet velstand og gode jobber. Da Altaelva ble regulert for å skaffe elektrisk kraft, var dommedag like rundt hjørnet. Lenkegjenger og sulte­streikende fikk pressens medløpere til å ule av fryd.

Oktober 1979: Demonstranter har slått leir i Stilla for å protestere mot og hindre utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Foto: Erik Thorberg / NTB.

I skrekkabinettet

Nå er også gruve­selskapet Nussir i den vesle bygda Kvalsund i Vest-Finnmark havnet i aktivistenes skrekkabinett, basert på en selsom virkelighets­beskrivelse av lederen i Norske Samers Riksforbund, Runar Myrnes Balto.

Runar Myrnes Balto taler under Natur og ungdoms demonstrasjon mot gruvedumping i Repparfjord utenfor Stortinget den 12. februar 2019. Foto: Terje Bendiksby / NTB.

«Prosjektet truer fjordens fiske­bestand, som menneskene der lever av», sa han forleden til det tyske magasinet Der Spiegel, som tidligere var kjent for nøyaktighet, dobbelsjekking av fremsatte påstander og respekt for fakta. «Gruvedriften vil ødelegge en stor del av regionens beitemarker, som våre reinflokker lever av.»

De underliggende undergangs­fantasiene var åpenbare: Kobbergruven ville umuliggjøre flyttsamenes livssyklus og skape en dominoeffekt som truet samefolkets livsstil.

Gruvedrift utløste ikke slike skremmebilder hos mer realitets­orienterte reindrifts­samer på 1970-tallet.

Reporter i Kvalsund

Som meget ung reporter hadde jeg for min hjembys avis Finnmark Dagblad dekket Kvalsund kommune. Jeg hadde deltatt i fiske, fulgt den risikable rein­svømmingen over det farlige og strømstrie sundet mellom fastlandet og Kvaløy og vært med på flytting fra vinterbeitene på innlandet til sommerbeitene ute ved kysten. Jeg hadde også fulgt letingen etter malm på Ulveryggen og gruve­utbyggingen.

MAI 1973, SISTE ETAPPE: Reinflokken er urolig foran svømmingen over Kvalsundet, som vil bringe den til sommerbeitene på Kvaløya. Det gelder å vente til det er helt strømstille i det farlige sundet. Gruvene var i gang, men hele flokken hadde uten problemer nådd målet.

Jeg hadde til og med intervjuet kronprins Harald da han i oktober 1972 sto for den offisielle åpningen av Folldal Verk – Nussirs første moderne forløper. I tillegg hadde jeg vært på talløse viddeturer og dyrket vennskap med samer, finner, kvæner og resten av blandings­folket som – i likhet med meg selv – gjennom årene var havnet i den arktiske smeltedigelen.

OKTOBER 1972: Utnyttingen av fjellets muligheter er en utfordring som er tatt opp i Repparfjord, og som har skapt nye og gode arbeidsplasser og dermed gitt økt sysselsetting og bedre inntekter for distriktet og dets befolkning, sa kronprins Harald da han åpnet Folldal Verk 5. oktober 1972. Flaggene vaiet, og folk jublet for 90 nye jobber. Ikke en protest var å høre. Foto fra forfatterens intervju med kronprinsen.

Jeg måtte derfor lese Baltos utsagn flere ganger i håp om at jeg hadde misforstått. Hvordan kunne noen i fullt alvor i et av verdens ledende nyhetsmagasin hevde at et lite gruveanlegg i en enorm og nesten ubebodd villmark ville ødelegge reinbeitene i store deler av regionen Vest-Finnmark og true fisket i en fjord uten fiskere?

Statistikken viser at det samlede antall rein i de to aktuelle kommunene Hammerfest og Kvalsund var 5702 i 1969, to år før gruvedriften startet. Vel ti år seinere, i 1980, da gruveanlegget hadde vært i drift stort sett hele tiden, var reintallet fordoblet, til 11.027 (tall fra NINA-rapport nr. 672). Tvert imot det Balto hevder, hadde det økonomiske oppsvinget i Hammerfest og Kvalsund som følge av gruvedriften, også stimulert reindriftsnæringen til å satse.

Landligge og avvikling

For ordens skyld bladde jeg tilbake i gamle klipp og notater og fant en reportasje fra fisket i Kvalsund. Det vil si, den dagen jeg var der – i mars 1978 – var vinden for sterk til at den 25 fots sjarken kunne gå ut. Men dagen i forveien var garnene snudd, med et utbytte på 350 kilo småtorsk og sei. Nabofartøyet fant sin egen garnlenke rufset sammen av vinden og fylt av tang og tare.

«Flere timers arbeid til ingen nytte», sa 56-åringen Selmer Samuelsen hoderystende. «To ganger har jeg dristet meg ut på feltet i risikabelt vær. Det skal ikke skje igjen.»

LANDLIGGE, MARS 1978: Straks det blåste opp, ble småbåtene i Kvalsund tvunget til landligge. Fisket hadde vært drevet på samme vis i generasjoner, og ga ikke utkomme verken til fiskere eller bedrifter. I dag er alt unntatt det lokale hobbyfisket nedlagt. Bolighusene kan så vidt anes i bakgrunnnen, skjult av snøfokk.

Den gangen fantes det 10–12 småbåter i distriktet, gamle sjarker med én manns besetning og begrenset driftstid. Følgene viste seg raskt. De små foredlings­bedriftene fikk ikke råstoff. De avviklet eller gikk dundrende konkurs.

Det var i 1978 – samme år som Folldal Verk stengte dørene. I dag er det ingen aktive fiskere i Kvalsund, og ingen bedrifter som lever av lokalt fiske. Og det er altså ikke gruve­anleggets feil. Det har stått stille i de 42 årene som er gått siden dynamitt­salvene sluttet å smelle og oppredningen stanset.

Så hvem er det Balto sikter til? Alle de menneskene som ifølge hans påstand i Der Spiegel skulle leve av fiske i Kvalsund, og som nå er truet av Nussir – Folldal Verks etterkommer? Vi vet ikke, for Balto vil ikke svare.

Over vidda i 35 minusgrader

Et par måneder seinere var jeg igjen på farten. To familier fra Kautokeino hadde sagt ja til å ta meg med på den årlige flyttingen av reinflokken fra vinterbeitene på vidda til sommerbeitene på kysten.

I reportasjen i mai 1978 skrev jeg: «April går mot slutten, men vinteren slipper ikke taket. Det faller snø også i dag. Dyrene nøler. De vil ikke slåss mot snøfonnene.»

SLUTTEN AV APRIL 1978: I vårlyset går den snøkledte vidda og himmelen i ett. To gjetere på ski og en på scooter holder flokken samlet. Det finnes ikke folk eller bosetting i mange mils omkrets.

«Flokken må drives og lokkes fremover. Henrik, en mester med lassoen, kjører spor aller forrest med ledereinen i sele. Den kraftige simla fanges i første kast. Det nytter ikke at den stritter imot. Snart er den tjoret til scooteren. Det klemter i messing­bjella der den skritter gjennom dypsnøen. Og det utrolige skjer: motvillig, men hurtigere etter hvert, følger flere tusen dyr etter.

EN MESTER: Henrik Mikkel Buljo var en mester med lassoen. Han brukte bare ett kast på å fange lederreinen.

«Ikke før det mektige fjell Licka ligger foran oss, stanser Henrik og lar flokken hvile. Vi slår leir på Gorcimaras. Det er allerede kveld, kald og klar vinterkveld på vidda. I vest hviler solen, blek og rød. I nord ruller måneskiven over himmel­hvelvingen, fjern og hemmelighetsfull.

Det støkker i deg. Et flammende, blågrønt lys skjærer over himmelen. En meteor brenner i atmosfæren, tenner en stripe av ild over blåhvitt landskap.

«Var det et varsel?» undres Mikkel.

«Stjerneskudd betyr hell, til og med lykke», sier jeg.

PÅ GORCIMARAS: Lavvoer reises på høydedraget etter tradisjoner som er tusen år gamle. Forfatteren til høyre.

Men tankene går fremover. Hva venter oss bak Licka, de dagene vi fortsatt skal vandre over øde og ubebodde fjell? I nord har en kjempe våknet til liv. Temperaturen synker mot 35 minusgrader.

«I en blendende, snøhvit eksplosjon av sol følger vi hjorden under Lickas iskledte kappe. Som en katedral ruver fjellet over måne­landskapet. Allerede før flokken innhentes, merkes et kaldere drag.

En ny snert i vindkastene som ikke var der før. Vinden har dreid nordlig. Bare heldekkende skinn, et produkt av tusen-år-gammel kunnskap, gjør det mulig å overleve. Som min venn Mikkel sier: «Ingen vind er kaldere enn vårvinden.»

MÅNELANDSKAP: Scooteren kastet med kvist på vi mot neste leir.

Hardt siste døgn

«Vi vandrer mandag inn i de øde og forblåste fjell­traktene som kalles Juri, et måne­landskap dekket av is, der bare det mest hardføre liv berges. I dag er fjellet enda mindre innbydende. Vi driver dyrene foran oss, mot en vegg av virvlende snø. Detaljene i terrenget viskes ut. Du er i et gråhvitt ingenmanns­land. Ikke et tre, ikke en strek bryter de strenge linjene. Åsryggene flyter i ett med himmelen.

Leiren slås under toppen av Nuppevarre, 800 meter over havet. De siste kilometerne var harde for dyr og mennesker. Dalen syntes uendelig. I dypsnøen måtte de mest slitne av kalvene ha hjelp. Til gjengjeld er det befriende å nå toppen. Vi er kommet over Juri, de nakneste viddene. Foran oss synker slettelandet mot krattkledte skråninger. Etter fire døgns marsj gjennom isødet, er vi på vei mot havet.»

Samer og nordmenn

Når jeg i dag kikker på klippene og bildene melder en uunngåelig refleksjon seg: Vi snakket aldri om Folldal Verk eller Biddjovagge gruver, som lå nær Kautokeino. Vi var fullstendig alene i en enorm natur. De to familiene besto av vennlige, hjelpsomme og dyktige menn, som håndterte dyr og mennesker med respekt og omtanke. Jeg tror de ville ha snakket rett ut om de følte at deres livssyklus som flyttsamer var truet. Jeg tror også de forsto og var glade over at det norske velferds­samfunnet – felleskassen – delte alle goder straks strabasene var over, selv om de sikkert også hadde opplevd samfunnets skyggesider. De var en minoritet, men de var også nordmenn – og kronprinsen, som åpnet Folldal Verk, skulle en dag også bli deres konge.

PÅ ULVERYGGEN: Morgenskiftet er i gang og kaster seg over bore­maskinene før dagens første dynamittsalve.

Høst på Ulveryggen

En oktoberdag året i forveien hadde jeg fulgt med verkets arbeidsbuss fra bredden av Repparfjord til Ulveryggen, 330 meter over havet. Klokken var halv sju. Det var mørkt og kaldt, og kjettingene slamret mot den frosne grusen. En gjeng skjeggete ungdommer i vatterte overalls og gule hjelmer tviholdt på kaffe­flaskene. De sa ikke stort, men de visste hva de gjorde. Straks bussen stanset i et menneske­skapt krater, labbet de til maskinparken. Motorene startet hostende. Snart hamret pressluft­borene seg gjennom gråberget. Trettito tonns dumpere rullet brølende forbi. En ny dag var begynt i Finnmarks eneste kobbergruve. 2000 tonn malm skulle brytes og kjøres gjennom knuseverket.

«Repparfjord gruver har vært en god arbeidsplass», sa hoved­tillitsmann Knut Oskarsen. «Vi har hatt sju gode år.»

En isnende vind feide inn fra nordøst. Rundt oss strakte moreneryggene seg endeløst i alle retninger. Krattskogen flammet i rødt og gult. I vest lå havet i grå krusninger. Ikke en rein var å se. Sjarkene lå til ankers. Det var for tidlig å ro. Bare storindustrien var i gang. Dag etter dag, døgnet rundt. De skaffet pengene vi levde av. Hard valuta. Dollar og pund.

Strategisk betydning

I 1979 var det slutt. De internasjonale nedgangs­konjunkturene slo inn i norsk økonomi som en lavine. Kobberprisen falt mot seks kroner. Borregaard hadde tapt 60-70 millioner og ville ikke mer. Folldal Verk ble stengt. Hele arbeidsstokken på 53 kvinner og menn mistet jobben.

MOT SLUTTEN: Med en kobberpris som ramlet mot seks kroner etter kalamitetene i Midtøsten, var det slutt for Folldal Verk. De siste vel 50 kvinner og menn, iberegnet stiger Nils Skoglund, ble i 1979 oppsagt og sendt hjem.

«Det var bittert», sa Oskarsen og de andre, som visste at fjellene rundt Ulveryggen skjulte ukjente verdier. Den gangen ville ingen vente på bedre tider. Bare noen få beholdt troen, som Øystein Rushfeldt og en håndfull geologer og ingeniører. Førti år seinere har de fått rett. Forekomsten av kobber med innblanding av gull, sølv og andre verdifulle metaller er gigantisk. Det er allerede påvist ny og rikholdig kobbermalm for 30-40 års drift, verdt minst 50 milliarder kroner.

«Fjellene rundt Ulveryggen kan inneholde malm for hundrevis av milliarder.»

Ingen vet hvor stor forekomsten egentlig er. Om de største optimistene får rett, kan fjellene rundt Ulveryggen inneholde malm for hundrevis av milliarder, en strategisk ressurs av global betydning. Tiltakende elektrifisering i bilbransjen og andre industrier vil drive etterspørselen mot nye høyder. I dag svinger prisen rundt 80 kroner per kilo, men alle prognoser viser et økende gap mellom tilbud og etterspørsel. Lykken har nok en gang smilt til finnmarkingene, og dermed er helvete løs.

Protestropene gjaller, iscenesatt av folk som Runar Myrnes Balto, som mest av alt minner om offentlig ansatte yrkes­revolusjonære med undergangs­fantasiene som program. Dommedag er nær, og lenkegjengene mobiliserer. Om Nussir utbygges, vil Nord-Norge gå under i et ragnarok av katastrofer.

 

Alle svart/hvitt-fotos unntatt kronprinsen av Alf R. Jacobsen.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂